Finland? Kanskje. Men ikke Sverige

Finland og Sverige regnes som NATOs fremste allierte, og Sverige kalles mer eller mindre åpent for «NATOs allierte partner» i NATO-hovedkvarteret i Brussel. Finland og Sverige har bidratt med større styrker, deltatt i flere øvelser og gjort mer for NATO enn mange av NATOs medlemsland de siste 20 årene.

Men kommer de, som Polen, Tsjekkia og Ungarn, til å bli medlemmer snart? Spekulasjonene om dette spørsmålet gikk høyt denne uken etter at det ble klart at Sverige og Finland inngikk en avtale om mye tettere militært samarbeid med NATO. Men svaret på spørsmålet er nei. Kanskje Finland på sikt kan bli NATO-medlem, men ikke Sverige.

LES OGSÅ: Stoltenberg: – Jeg har stor respekt for oppdraget.

Snikinnmelding i alliansen?

Ukraina-krisen skapte i løpet av våren 2014 en intens sikkerhetspolitisk diskusjon i hele Europa og Nordamerika om europeisk sikkerhet. NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen, USAs president Barack Obama og flere andre sentrale aktører har kallet det som skjedde for et «wake up call» for NATO. De har etterlyst tøffere sanksjoner mot den russiske aggresjonspolitikken, økte forsvarsutgifter i de europeiske NATO-landene og en sterkere vektlegging av NATOs artikkel V («en for alle, alle for en»).

Når det spekuleres blant eksperter og kommentatorer om et framtidig finsk og svensk NATO-medlemskap spør mange om det ikke burde være naturlig at Finland og Sverige søker beskyttelse hos NATO når Russland opptrer stadig mer truende i nærområdet?

Ved første blikk kan det framstå som at NATOs beste partnere har opptrådt som om de var på vei til å snikinnmelde seg i alliansen. Landene har ikke bare bidratt med betydelige styrker til NATOs operasjoner i det tidligere Jugoslavia, Afghanistan og – i Sveriges tilfelle – Libya. De har også meldt bidrag til NATOs reaksjonsstyrke, NATO Response Force (NRF).

Og forrige uke annonserte landene altså altså at de planlegger å undertegne en avtale med NATO om såkalt vertslandsstøtte («host nation support»), som innebærer at NATOs tropper kan gi støtte på finsk og svensk territorie i fred, krise og krig dersom Finland og Sverige innbyr til det. Avtalen innebærer for Sverige og Finland en langt framskredet integrering i de vestlige forsvarsstrukturene.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Ikke utenkelig i Finland

Samtidig er begge NATO-partnernes befolkninger skeptisk til et NATO-medlemskap. Kun cirka 30 prosent støtter NATO-medlemskap i Sverige og i Finland er det enda mindre støtte. I begge land er det utenkelig at medlemskap skulle besluttes uten en folkeavstemning og når opinionen er så entydig negativ er det ikke realistisk med medlemskap for noen av landene på kort sikt. Så dem som frykter «snikinnmelding» kan ta det med ro inntil videre.

Men på lengre sikt er det ikke utenkelig med et finsk medlemskap. Det er fordi finsk opinion har en tendens til å følge sine folkevalgtes anbefalinger. Og stadig flere av disse – forsvarsminister Carl Haglund og statsminister Alexander Stubb, for eksempel – har åpnet for et finsk NATO-medlemskap. Og når befolkningen får spørsmålet om de er for et medlemskap dersom regjeringen støtter et medlemskap, da er nesten halvparten av de spurte positive.

Knappest mulig margin

I Sverige er det omvendt. Selv om profilerte svenske statsråder, som utdanningsminister og leder av Folkepartiet Jan Björklund, åpent og tydelig argumenterer for et svensk NATO-medlemskap, har befolkningen en tendens til ikke å ville følge politikernes anbefalinger. EU-folkeavstemningen i 1994 er et godt eksempel. Det ble faktisk ja til slutt, men med knappest mulig margin: 52 % stemte for, til tross for at både Østerrike og Finland nettopp hadde sagt ja, samt at både statsminister Carl Bildt og opposisjonsleder Ingvar Carlsson anbefalte det svenske folket å stemme ja.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at en svensk folkeavstemning om et langt mer kontroversielt NATO-medlemskap skulle mane fram en opprivende diskusjon om svensk nøytralitet, om kjernevåpen, om forholdet til USA og så videre. Det ville resultere i et tydelig nei til medlemskap.

Må få forsvarsevnen tilbake

Et svensk NATO-medlemskap ville krevd en langsiktig strategi for å snu opinionen. Og det er vanskelig å se for seg en svensk politiker som ville prioritere det. Det finnes omtrent ikke et eneste politisk poeng å tjene på det. Forsvarsspørsmål har riktignok kommet på den politiske dagsordenen i Sverige denne våren, men det har også vært første gang siden Sovjet krenket svensk territorium med ubåter på 1980-tallet at spørsmålet har vært gjenstand for en mer permanent interesse fra politikere og massemedia. Det normale er at spørsmålet havner langt nede på dagsorden og eies av en spesielt interessert gruppe maktmennesker.

Men likevel, og på tross av økte forsvarsbudsjetter, så kan ikke dette sidestilles med en fullskala NATO-debatt i Sverige. Forsvarsdebatten handler hovedsakelig om at Sverige må ta tilbake evnen til å selvstendig kunne forsvare sitt territorie, en evne som har gått tapt etter 20 års vanskjøtsel av forsvarssektoren. Faktisk har Ukraina-krisen økt svenskenes motstand mot NATO.

Burde vært medlem

Det finnes mange rasjonelle grunner til at Sverige og Finland burde gå med i NATO. Solidaritet med likesinnete land, økonomisk nytte og militæroperativ effektivitet er alle gode grunner. Til dette kommer det meningsløse i å «være med» i en allianse i så stor grad, uten å kunne «få være med» i de sentrale beslutningsprosessene. Men politikken styres, som alle vet, ikke alltid av rasjonalitet.

Det betyr at et finsk NATO-medlemskap kommer til å la vente på seg. Og at svensk medlemskap ikke engang er realistisk på lang sikt.