Kronikk

Feilplassert i psykiatrien

Da psykiaterne ga opp å «fikse» oss transpersoner, ble vi ikke plutselig friskmeldte. Vi har alltid vært det.

Esben Esther Pirelli Benestad

Dersom noen psykiatere nekter å gi fra seg gruppa av kjønnsinkongruente, som vi nå skal hete, må vi kunne tenke at det er psykiaterne selv som må lide av en eller annen form for forstyrrelse, skriver kronikkforfatteren.

En gang i tiden fastslo vi mennesker at jorden vi bor på ligner på en kule. Før det hadde den vært flat.

Nei, det hadde den selvfølgelig ikke. Den ble ikke kuleformet av at vi mennesker tilegnet oss den innsikten. Jorden hadde faktisk vært kuleformet hele tiden.

En naturforsker oppdaget for en tid siden et nytt insekt i Amazonas. Nyheten ble slått stort opp i avisene, på tross av at insektet formodentlig hadde vært der lenge før det ble oppdaget av forskeren. Insektet var med andre ord ingen nyhet.

Jorden hadde faktisk vært kuleformet hele tiden.

Nå har det samme skjedd i min egen fagverden. Det er selvfølgelig ikke første gang! Nei da, i den medisinsk-psykologiske verden kommer slike «nyheter» på en snor. Denne siste er da også virkelig for en perle å regne. Den dreier seg om å friskmelde oss som ikke opplever samsvar mellom kjønnsidentitet og det kjønn vi ble tildelt ved fødselen. Historien går omtrent som følger:

Hormonlegen Harry Benjamin satte transseksualisme på det medisinsk-psykologiske kartet i 1960-årene. Benjamin hadde ingen vitenskapelig empiri (erfaring), men han hadde empati med dem som i sin fortvilelse oppsøkte ham. Boka hans The Transsexual Phenomenon, var banebrytende. Siden den gang har fenomenet vakt oppsikt langt utover medisinske og psykologiske kretser. Det er et naturfenomen som skaper undring og som provoserer.

De fant ut at psykoterapi ikke kunne påvirke oppfatningen av egen kjønnsidentitet.

Ikke minst har det vært provoserende for mange å tenke på at noen frivillig ønsker å bygge om kjønnsorganene sine. Benjamin erkjente at dersom man ikke kan få et menneskes sjel til å passe med resten av kroppen, kunne man vel i all anstendighets navn få kroppen til å passe med sjelen. I den ånd bygget han og andre et apparat som tilbød kjønnsbekreftende kroppsjusteringer ved hjelp av hormoner og kirurgi.

Dette falt ikke i god jord hos tidens psykiatere. Mentale forstyrrelser behandler man da ikke på den måten! Feilen sitter i hodet, hodet må gjøres til gjenstand for psykoterapi, og slik ble det – en stund. Etter hvert fant imidlertid psykiaterne ut at psykoterapeutisk behandling ikke kunne påvirke menneskers oppfatning av egen kjønnsidentitet.

Etter hvert vokste erkjennelsen av at det ikke lot seg gjøre å endre opplevelsen til dem som følte manglende samsvar mellom hode og kropp. Løsningen var å justere kroppen for å få hele mennesket til å falle på plass i seg selv. Slik utviklet det seg videre, og verdens mange helsevesen organiserte etter hvert tilbud til denne lille og sårbare gruppen.

Psykiaterne ga opp det psykoterapeutisk prosjektet, men fenomenet ble aldri fjernet fra kapitlet om mentale forstyrrelser i de store diagnosemanualene.Dette skapte uro. En type uro kanskje mange av dem som trodde jorden var flat kjente på hver gang de la merke til at når et skip forlot kysten, forsvant først skroget og til sist masten fra synsfeltet.

Ifølge diagnosemanualen er vi ikke lenger mentalt forstyrret!

Uroen overfor dem uten samsvar mellom kropp og hode vokste og vokste. Etter hvert ble det også til at mange som hadde egne erfaringer med det som lenge ble kalt å være trans, selv ble oppegående fagpersoner. Med dette ble uroen stadig klarere uttalt. Den steg til et brøl som en dag ble så sterkt at man i Verdens helseorganisasjon satte seg ned for å se nærmere på saken.

Det ble etablert grupper, og det ble holdt seminarer. Til tider sto fraksjonene skarpt mot hverandre. Det var de som ennå mente at dette skulle være psykiatri, og de som var av den oppfatning at dette ikke er sykdom i det hele tatt, selv om mange har bruk for medisinske tiltak for å kunne finne seg til rette i kroppen. Verdens helseorganisasjon forsto at deres diagnosemanual – ICD 10 som den heter i dag – i neste utgave, ICD11, måtte ha er helt nytt kapittel.

Slik ble det, og kapitlet kommer til å hete noe slik som: Tilstander med betydning for seksuell helse. De kunne for så vidt kalt det et sexologisk kapittel, for seksuell helse, det er noe sexologer jobber med, forsker på og har omfattende innsikt i.

Saken er selvfølgelig at vi aldri har vært forstyrret.

Alle de som tidligere ble plassert i kapitlet med mentale forstyrrelser, blir med ICD11 nå i 2018, tatt ut av dette kapitlet. Vi er ikke lenger mentalt forstyrret. Det må sannelig kunne ses som en stor nyhet, og det er det også! Det er i alle fall stort.

Men nytt er det selvfølgelig ikke. Vi opphører ikke å være mentalt forstyrrede bare fordi Verdens helseorganisasjon nå etter 50–60 år innser at så er tilfelle. Saken er selvfølgelig at vi aldri har vært forstyrret i hodene våre. Vi er mentalt friske personer som har vært feilplassert i psykiatrien i 50–60 år!

Jeg vet om en rekke mennesker som trenger å ta dette inn over seg, og dersom noen psykiatere stadig nekter å gi gruppa av kjønnsinkongruente, som vi nå skal hete, fra seg, må vi kunne tenke at det er de, altså psykiaterne, som må lide av en eller annen form for forstyrrelse.

Følg NRK Debatt på Facebook