Kronikk

Feildiagnostisering belønnes

Kommunene får 653.000 kroner for hver person som får diagnosen utviklingshemmet. Det er derfor grunn til å tro at flere kommuner er i samme situasjonen som Tolga.

Magnus Holøyen utendørs

Magnus Holøyen fra Tolga kommune og to av hans brødre ble gitt diagnosen utviklingshemmet på tvilsomt grunnlag. Om kommuner utnytter tilskuddsordningene, så er det et etisk problem, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Diagnostisering av utviklingshemming er i fokus etter at VG brakte historien om de tre brødrene fra Tolga kommune som alle ble gitt diagnosen på tvilsomt grunnlag.

Diagnostikk av utviklingshemming er en krevende disiplin og en kan trygt regne med at både lek og lærd bommer både titt og ofte, spesielt overfor personer i grensetilfellene.

Staten belønner feildiagnostisering. Ekspertene ignorerer feilene og det er etablert myter om alvorlig underdiagnostisering. Det er liten grunn til å tro at situasjonen i Tolga kommune er unik.

Den medisinske diagnosen psykisk utviklingshemming er definert ved tre kriterier i diagnosemanualen ICD-10:

  1. Personen skal ha en intelligenskvotient (IQ) under 70.
  2. Personen skal ha svake dagliglivsferdigheter
  3. Tilstanden skal ha inntruffet i utviklingsperioden, dvs. før fylte 18 år.

Av de tre kriteriene, er det kun alderskriteriet som er rimelig robust. IQ-tester er beheftet med vesentlig usikkerhet, og dagliglivsferdigheter er såpass omtrentlig at det ikke en gang finnes tester på feltet.

Mørketallene har karakterer av ryktespredning.

Det eksisterer en holdning om underdiagnostisering av mennesker med utviklingshemming både i offentlige dokumenter og i faglitteraturen.

Stortingsmeldingen Frihet og likeverd anslår at 75000 personer har en utviklingshemming. Hva som er grunnlaget for de antatt store mørketallene, har jeg ikke funnet. Mørketallene har karakterer av ryktespredning. Den ene referer til den andre som har hentet tallene fra den tredje. Ingen har gitt noe som helst grunnlag for antakelsen om de store mørketallene.

Det er god grunn til å anta at IQ-testenes feilkilder er flere og større enn det som produsentene oppgir. Ulike tester kan gi vesentlig forskjellige resultater for de samme personene. Forskerne Shirley Gordon, Simon Duff, Terry Davidson og Simon Whitaker sammenlignet to IQ-tester på de samme personene. I gjennomsnitt var forskjellen til samme persons IQ-skåre 11,82 poeng. Den største individuelle forskjellen var på 20 poeng.

Ekspertene ignorerer feilene og det er etablert myter om alvorlig underdiagnostisering.

Alan S. Kaufman viser til forsøk hvor de samme 12 elevene ble testet med tre ulike IQ-tester. I gjennomsnitt var forskjellen mellom elevens høyeste og laveste IQ-skåre 11,9 IQ-poeng. Forskjellen mellom testresultatene er såpass stor at det er liten grunn til å tro at testene måler nøyaktig det samme.

Produsentene av IQ-tester oppgir selv hvor usikre de mener at testene er. Den oppgitte usikkerheten er relativt lav, men en liten prosentandel av en stor befolkning, kan omfatte veldig mange. Hadde vi IQ-testet alle nordmenn, så ville usikkerheten med testene bidratt til en dobling av antall personer med utviklingshemming.

IQ-testene er i liten grad tilpasset mennesker med utviklingshemming. Den mest anerkjente testen for voksne, WAIS-IV, er tilpasset med bakgrunn i 2200 personer fra USA. Et utvalg på 2200 personer kan virke stort, men en må huske på at IQ er normalfordelt og normalfordelingen kjennetegnes ved at de fleste ligger nært gjennomsnittet. En kan regne med at 46 av de 2200 personene hadde en IQ under 70 og kun en hadde IQ under 50.

Det er god grunn til å anta at IQ-testenes feilkilder er flere og større enn det som produsentene oppgir.

Selv den beste diagnostikken er beheftet med usikkerhet. Det er en faglig og offisiell oppfatning at mørketallene er store. Kommunene motiveres av 653.000 kroner ekstra i rammetilskudd for hver person som diagnostiseres med utviklingshemming. Under slike betingelser kan en regne med at feildiagnostisering er utbredt og ikke begrenset til Tolga kommune. Det er mange Tolga-brødre i Norge.

Det å få en feilaktig diagnose, kan noen føle stigmatiserende mens andre kan oppleve fordeler. Om noen kommuner utnytter tilskuddsordningene, så er det et etisk problem. Samfunnsøkonomisk betyr slikt lite. Det viktigste i VG-reportasjene, er hvordan mennesker med et pennestrøk fratas sin selvbestemmelsesrett.