Rwanda 1994. Navnet på et lite afrikansk land og et årstall som sammen ble symbolet på noe av det mest grusomme som ligger gjemt i mennesker. 20 år etter folkemordet i Rwanda er det mange som spør seg: Hvordan kunne det skje?
Et planlagt folkemord
Grunnlaget for hatforholdet mellom folkegruppene hutu og tutsi lå blant annet i kolonitiden. Kolonimakten Belgia ga tutsiene privilegier og makt på bekostning av hutuer, fordi de hadde et utseende som belgierne mente var mer «europeisk». I 1959 gjorde hutuene opprør, overtok kontrollen over landet, og sendte halvparten av landets tutsier på flukt. Hutuene fortsatte med forfølgelse og massakre av tutsier i tiden fram mot 1994.
6. april 1994 ble flyet til president og hutu Juvénal Habyarimana skutt ned, og dette markerte startskuddet for folkemordet i Rwanda. Grusomhetene var planlagt, og det internasjonale samfunnet hadde fått mange advarsler. I Uganda hadde eksil-rwandere allerede på slutten av 80-tallet etablert den tutsi-dominerte organisasjonen Rwandan Patriotic Front. Inne i Rwanda ble tutsier massakrert og journalister og opposisjonspolitikere forfulgt av sivile militser. Rasistisk propaganda mot tutsiene ble kringkastet på radio for å fyre opp under hatet. FN, NGO-er og diplomater slo alarm, men fikk beskjed om å trekke seg ut. Dette var et varslet massemord. Med andre ord: Verden visste, men sviktet.
FØLG DEBATTTEN: Ytring på Facebook
Svikter vi igjen?
I dag er det 20 år siden nærmere én million kvinner, barn og menn ble brutalt myrdet på mindre enn 100 dager. De ble hakket i hjel av menn med macheter, sprengt i småbiter av håndgranater. Det foregikk i skoler, i kirker, i hjemmet eller ved veisperringer. Mellom 250 000 og en halv million kvinner og barn ble voldtatt.
I dag utspiller det seg på ny en blodig konflikt ikke langt fra Rwanda. Volden mellom kristne og muslimer i Den sentralafrikanske republikk eskalerte etter et kupp i fjor, og mediene forteller om bestialske overgrep og drap på sivile som minner om bildene fra Rwanda for 20 år siden. 840 000 mennesker er drevet på flukt i eget land, tusener av mennesker er drept, og FN melder at de vil evakuere 19 000 muslimer som står i akutt fare for å bli slaktet ned. Flere har advart om at volden kan eskalere til et folkemord dersom omverdenen ikke griper inn. Svikter vi igjen?
I april 1994 fikk verdens befolkning inn grusomme bilder gjennom tv-ruten fra et lite afrikansk land ved navn Rwanda som mange knapt hadde hørt om. Vi så skrekkslagne mennesker som flyktet i flokk, lik lå spredt i grøftekantene. Vi fikk ikke kalle det folkemord den gang. Da het det «stammekrig». Det samme begrepet brukes i dag om nedslaktingen av mennesker som foregår i Sør-Sudan. Nærmere én million er drevet på flukt fra voldelige opptøyer og brutal krigføring mellom regjeringsstyrker og opprørere. Hele landsbyer står tomme. Siden 15. desember i fjor er mer enn 10 000 drept. Svikter vi igjen?
LES OGSÅ: – Det kjem menneske med traumer
I april 1994 var verdens politikere, diplomater og FN-topper svært bekymret over hva som skjedde i Rwanda. De snakket og snakket fra sine talerstoler. De reiste på kryss og tvers over Europa og USA og deltok i det ene krisemøtet etter det andre. Men uten å handle. I april i år ser vi den samme handlingslammelsen overfor Syria, hvor borgerkrigen er inne i sitt fjerde år. Trolig har over 140 000 mennesker mistet livet. 2,5 millioner syrere har flyktet fra landet, mens 6,5 millioner mennesker er på flukt i eget land. Nærmere 9,3 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp inne i Syria. Svikter vi igjen?
Ansvar for å beskytte
Folkemordet i Rwanda banet vei for R2P, «Responsibility to Protect», som ble vedtatt i Sikkerhetsrådet i 2005. Verdenssamfunnet har plikt til å reagere på andre lands interne anliggende, dersom regimer ikke kan eller vil beskytte sivilbefolkningen. Hvordan viser vi dette ansvaret i dag? De siste tre årene har sivile i Syria opplevd at verdenssamfunnet er vitne til massemord, uten makt eller vilje å gripe inn. I stedet opplever syrerne de brutale konsekvensene av at vesten, Saudi-Arabia og Qatar stadig fyller på med våpen til opprørene, og at Russland og Iran bevæpner Assad-regimet.
LES OGSÅ: Mot folkemord i Sentralafrika
La oss lære av Rwanda
Den internasjonale handlingslammelsen overfor Rwanda for 20 år siden har blitt gjennomanalysert og kraftig kritisert i ettertid. Never again! ble uttalt høyt og rungende verden over. Rwanda er historien om et planlagt folkemord som politisk kunne blitt avverget før det ble satt i gang, og som militært kunne vært stanset med relativt beskjedne midler da det foregikk.
Folkemordet i Rwanda er historien om hvilke konsekvenser det får når omverdenen svikter. Denne historien utspiller seg rett foran øynene våre i ulike variasjoner i dag – i Syria, Sør Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Det internasjonale samfunnet er advart for lengst. La oss ta lærdommen fra Rwanda på alvor.
