Ytre høyre vinner frem i hele Europa. I Nederland vant Geert Wilders ytterliggående parti, mens innvandringskritiske partier gjør det svært godt på meningsmålingene i Østerrike, Frankrike, Spania, Italia og Sverige. Tyskerne har sågar fått to innvandringskritiske partier.
Sett utenfra kan det fremstå som om store velgermasser i samtlige europeiske land har gått av skaftet.
Jeg tror ikke det er så enkelt.
De innvandringskritiske partiene som vokser fram i forskjellige land er svært ulike. Likevel er alle partiene et symptom på økt splittelse og polarisering i et stadig svekket Europa. Det gjør oss sårbare for udemokratiske krefter. Vi har allerede sett i Polen og Ungarn hvordan partier og bevegelser kan bygge ned rettsstaten og demokratiet.
Utviklingen må derfor stanses.
Men da er vi avhengige av å stille riktig diagnose. Og fremfor å stemple partier – og ikke minst de som stemmer på dem – må vi stille riktig spørsmål: Hva er det med disse partiene som gjør dem attraktive for velgere?
Jeg tror svaret er ganske enkelt. Selv om det er ubehagelig.
Vesteuropeiske land har over tid ført en innvandringspolitikk som ikke har vært tilstrekkelig demokratisk forankret. Og politikere har gitt løfter om å stramme inn politikken, uten at dette har gitt resultater.
I flere land har skepsis mot en slik politikk blitt undertrykket. Konsekvensen er at når innvandringssaken igjen blir avgjørende, ser velgerne til partiene som har adressert velgernes bekymringer.
Det er mange forhold som spiller inn i valg av parti, og vi ser en generelt økende misnøye i Europa. Mot dyrtiden, velferdspolitikken og klimapolitikken. Likevel tror jeg innvandringsspørsmålet er ekstra viktig. Både fordi politikken i større grad polariserer. Men også fordi vi vet at grobunnen for misnøye er større når samfunnet ellers stagnerer.
Som jo nettopp er den situasjonen Europa befinner seg i.
Og i et Europa i tilbakegang er det for mange kjekt å ha noe(n) å skylde på.
Innvandring fra sør og sørøst vil med all sannsynlighet øke. Prognosene for Afrikas demografi varierer. Konservative analyser tilsier at flere millioner vil emigrere fra Afrika alene, med Europa som mål. Den vanligste ruten fra det afrikanske kontinentet går gjennom Sahara og Sahel. Afrikanske områder hvor Russland og Kina får stadig større innflytelse.
Russland bruker migrasjon som et pressmiddel mot Europa den dag i dag. Slik de også gjorde mot Norge i 2015. Det vil de med all sannsynlighet fortsette med, så lenge vi holder oss med dagens innvandringspolitikk.
Politikere som frykter fremveksten fra partier fra ytre høyre kan med andre ord ikke lukke øynene og late som om presset mot Europa vil avta. Om ikke høyre- og arbeiderpartiene i Europa reorienterer seg i innvandringspolitikken, vil støtten til partier på ytre høyre øke.
Ingenting tyder på at dagens innvandringspolitikk fungerer. Asylsystemet fremstår som et lotteri og et incentiv for å legge ut på flukt. Hvor mennesker først må legge ut på en farlig ferd fra hjemlandet – trolig med bruk av menneskesmuglere – for deretter å bosettes i Europa, dersom man får opphold.
Vi bør i stedet gi beskyttelse i nærområdene og i tredjeland, for å sørge for at migrasjonen over Middelhavet opphører. Det vil fjerne incentivene for tilsvarende flyktningbølger vi så i 2015.
Vi kommer heller ikke unna interne forhold i europeiske hjemland. Kulturkonflikter og økt utenforskap har vokst frem over tid. Også kalt «svenske tilstander», om du vil. Ulikheten mellom majoritet og minoritet er ikke utelukkende økonomiske.
I forbindelse med krigen i Gaza har det for mange blitt åpenbart at integreringen ikke har evnet å gi oss ett idéfellesskap. Det er en avgrunn mellom verdenssynet hos majoritet og minoritet i Europa.
Det er en enorm utfordring. Og vi skal ikke undervurdere hvilke konsekvenser det får på sikt. Vi bør gjøre hva vi kan for å få ro i eget hus. Blant annet å integrere og inkludere de som står utenfor europeiske samfunn nå, før vi gjør oppgaven enda større.
Det gjelder også Norge.
Så langt preges den hjemlige diskusjonen av en viss selvforherligelse. Der vi klapper oss på skulderen over at vi tross alt ikke er som Sverige. Men det kan vi ikke vite ennå. Den diskusjonen vi i dag har i Norge, hadde man i Sverige i 2014.
Store deler av uroen vi nå ser i Sverige, er ikke en konsekvens av innvandrings- og integreringspolitikken fra 2015. Det er konsekvenser av politikken ført på tidlig 2000-tall. Konsekvensene av innvandringspolitikken fra 2015 har vi ikke sett ennå.
Vi merker ikke konsekvensene før det har gått flere år. Om vi får svenske – eller nederlandske, franske eller tyske – tilstander i Norge basert på innvandringspolitikken i dag, ser vi ikke før 2035.
Og da er spørsmålet om innvandringspolitikk egentlig ganske grunnleggende. Enten det gjelder integrering, svenske tilstander eller frykten for økt polarisering og ytterliggående partier:
Er du villig til å ta sjansen?
Jeg er ikke det.
