Regjeringens forslag i Statsbudsjettet om å gjøre Kongsvinger fengsel til et fengsel for utenlandske innsatte er dristig og utfordrende.
Dristig – fordi forslaget representerer en ny måte å tilnærme seg problemstillinger som de senere års kriminalitetsutvikling, fri bevegelse innenfor EØS-området og innvandringspolitikk har gjort det påtrengende nødvendig å ta stilling til.
Etter dagens tenkning er det dommen som i første omgang er avgjørende for hvilket soningsregime en innsatt skal underlegges. Dette utgangspunkt justeres og tilpasses deretter ut fra den innsattes oppførsel i anstalten, personlige forhold og til en viss grad også hans eller hennes ønsker og behov.
Mange utlendinger soner hardere
Hvorvidt den innsatte er utlending eller ei har frem til nå ikke vært ansett som god tone eller akseptabelt å vektlegge i negativ retning. Unntak gjelder likevel for anstaltenes permisjonspraksis, siden risikoen for at utenlandske langtidsinnsatte ikke skal vende tilbake etter permisjon av nærliggende grunner gjerne vurderes som høyere enn for nordmenn.
Dette, kombinert med at mange innsatte med bosted i utlandet soner lange fengselsstraffer med liten eller ingen kontakt med pårørende, fører til at mange i denne gruppen soner hardere enn nordmenn.
Dette er selvsagt vanskelig å unngå. Men å tilsikte ytterligere forskjellsbehandling begrunnet i bosted vil lett lede tanken i retning av diskriminering basert på nasjonal eller etnisk tilhørighet som Norge er forpliktet til å avstå fra etter Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Alle skal være like for loven
Eget fengsel for utenlandske innsatte – og da kanskje i første rekke for gruppen av dem som forventes utvist etter soning – gir i seg selv neppe de største grunner til prinsipiell bekymring. Utfordringen ligger i hvordan soningsforholdene legges til rette. Det er når status som utlending i sum fører til dårligere soningsforhold enn det som blir nordmenn til del, at betenkelighetene slår inn for fullt.
Det er et slett argument å begrunne forslag om differensierte dagpenger, redusert tilgang til TV, dårligere dagstidsbeskjeftigelse eller fritidstilbud – eller for den saks skyld enklere kost – med at disse innsatte ikke er så godt vante hjemmefra. Eller med at de ved overført soning i hjemlandet vil møte tarveligere forhold enn i norske fengsler.
Troen på forbedring
Domstolenes straffutmåling er i utgangspunktet basert på at straffen skal sones i norske fengsler og innenfor rammer og et regelverk som gjelder for samtlige innsatte. De skal alle være like for loven. Dette har med menneskeverd og rettssikkerhet å gjøre.
Straff påføres lovbryteren for at han skal oppleve straffen som et onde. Det onde han tilsiktes påført når han settes i fengsel er tap av friheten – ikke at dette frihetstap skal være verre enn formålet og gjennomføringen tilsier. Straff er i realiteten dels begrunnet i hevnbetraktninger, dels i et ønske om å skape ro, dels i samfunnets behov for å holde deler av det kriminelle segmentet ute av sirkulasjon til enhver tid.
Straffens begrunnelse
Men straffen er også – fremdeles – begrunnet i vår smule tro på at dens avskrekkende effekt kan påvirke adferd og at positive impulser og opplevelser under soningen kan gjøre det samme. Og dette gjelder ikke i mindre grad for utlendinger enn for nordmenn. Avfeier vi dette håp for noen innsatte – nettopp fordi de er utlendinger og forhåpentligvis ikke blir oss til mer besvær i fremtiden – bygger vi samtidig en prektig mur mellom oss og dem.
Regjeringen har lagt frem et spennende forslag. Ennå gjenstår det å se hvilket innhold forslaget skal fylles med. Det krever kløkt, innsikt og medmenneskelighet å håndtere dette på en måte vi kan være bekjente av. Engasjement og kraftfulle løsninger basert på velmente ønsker om å bidra til effektiv kriminalitetsbekjempelse kan virke besnærende, men kan samtidig lett lede på avveie.
