Forrige fredag la Regjeringen Solberg frem et forlag om å endre etikkforvaltningen av oljepengene våre. De vil legge ned det uavhengige Etikkrådet, og flytte rådets funksjoner inn i Norges Bank Investment Management (NBIM). Forslaget er basert på et forslag fra det såkalte Strategirådet, og er nå lagt frem for Stortinget i Stortingsmelding 19 (2013-2014).
Hittil har systemet vært at Norges Bank har hatt ansvaret for å investere oljepengene, Etikkrådet har hatt ansvaret for å gi anbefalinger om å utelukke visse selskaper fra porteføljen og dermed kontrollere at fondet ikke er investert i selskaper som bryter med de etiske retningslinjene, og Finansdepartementet har hatt ansvaret for å treffe beslutningen om hvorvidt Etikkrådets anbefalinger om uttrekk skal følges. Alle Etikkrådets anbefalinger, som er grundig dokumentert og begrunnet i de etiske retningslinjene, offentliggjøres i sin helhet. Dette etikk-systemet, som ble opprettet i 2004, la til grunn at man kan ivareta etikken og samtidig ha et overordnet mål om mest mulig avkastning.
Grundighet og etterrettelighet
Etikkrådets mandat er svært smalt; det består i å anbefale utelukkelse av de aller mest uetiske selskapene fra fondets portefølje, kun basert på en vurdering av selskapene opp mot de etiske retningslinjene. Oppgaven er å kontrollere alle fondets selskaper opp mot mulige brudd på menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljøstandarder, korrupsjonsregler og andre «særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer», samt å sikre at fondet ikke er investert i visse typer våpen og tobakk, uten å ta hensyn til økonomiske eller politiske konsekvenser av en utelukkelse.
Etikkrådet foretar dermed en uavhengig etterkontroll av de investeringene som gjøres av Norges Bank. Fordi anbefalingene offentliggjøres må de være svært grundige og etterrettelige. Dette er nettopp grunnen til at man har en etterkontroll i stedet for å forsøke å kontrollere hvert selskap før man investerer. I praksis vil en forhåndskontroll basert på dagens etiske retningslinjer være nærmest umulig. Fondet er investert i over 7000 selskaper, og det kan ofte ta flere måneder å utrede om et selskap for eksempel medvirker til brudd på menneskerettigheter.
«Gullstandarden»
Etikkrådet er dermed en av de svært få instansene i verden som foretar grundige og regelbaserte offentlige vurderinger av selskapers opptreden. Disse anbefalingene, som ofte er på 15 til 20 sider, inneholder både dokumentasjon av hvilke fakta som legges til grunn i hver enkelt sak og en vurdering av disse fakta sett opp mot de etiske retningslinjene. Disse anbefalingene blir av mange sett på som selve «gullstandarden» for etiske vurderinger av selskaper – nettopp fordi de er foretatt av et uavhengig organ og fordi de er offentlige i sin helhet. Andre investorer kan lese Etikkrådets vurderinger og selv avgjøre om de vil utelukke samme selskap.
Når Etikkrådet for eksempel har brukt betydelig tid og ressurser på å identifisere hvilke selskaper i fondet som produserer komponenter til klaseammunisjon, kan andre investorer rolig regne med at denne lista er korrekt.
Som tidligere leder (og nestleder) av Etikkrådet i åtte år vet jeg at rådets anbefalinger leses med interesse, ikke bare av andre investorer, men av business-studenter, akademikere, FN-ansatte og diplomater som arbeider med FNs retningslinjer om næringslivets samfunnsansvar, for å nevne noen.
I det FN-baserte arbeidet med næringslivets samfunnsansvar, har de norske etiske retningslinjene og måten de har vært praktisert på, hatt en svært høy stjerne. Det er derfor tankevekkende at verken Strategirådet eller departementet (i den framlagte Stortingsmeldingen) nevner dette arbeidet eller betydningen av FNs retningslinjer for oljefondets etikkforvaltning. Ifølge disse FN-retningslinjene har ikke bare private selskaper, men også statlige bedrifter, plikt til å respektere menneskerettigheter i sine egne næringslivsvirksomheter. Det å legge ned det organet som foretar uavhengige vurderinger av selskaper i statens pensjonsfond, for eksempel av mulige menneskerettsproblemer i disse selskapene, vil internasjonalt trolig bli oppfattet som et betydelig tilbaketog fra norsk side.
Vurdere andre muligheter før uttrekk
Finansminister Siv Jensen skriver i en kronikk i Dagens Næringsliv fredag 4. april at selskaper bare bør utelukkes KURSIVetter at det er blitt helt klart at andre virkemidler (som eierskapsutøvelse) ikke vil føre til forbedringer. Slik hun formulerer seg kan det virke som dette nå vil bli et nytt element i etikkforvaltningen.
Men dette er ikke nytt, dette har vært praksis helt siden Etikkrådet startet sin virksomhet i 2004. Det står i forarbeidene og det har vært tatt meget alvorlig av Etikkrådet; selskaper som vil kunne være påvirkelige i forhold til å avslutte eller til og med redusere den uetiske virksomheten, blir ikke anbefalt utelukket. Dette burde finansdepartementet være godt kjent med – de har behandlet Etikkrådets anbefalinger i nesten ti år. Det er jo nettopp denne føringen for Etikkrådets arbeid som er grunnen til at det er såpass få selskaper som faktisk er utelukket. I løpet av disse årene, og med en portefølje som har vært oppe i over 8000 selskaper, er antallet selskaper som har vært foreslått utelukket lavt (60 til 70 selskaper, hvorav et flertall er utelukket på bakgrunn av de objektive kriteriene – altså at de produserer tobakk eller visse våpentyper).
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Utenrikspolitisk ubehagelig
Fordi det er regjeringen som har hatt beslutningsmyndighet når det gjelder Etikkrådets anbefalinger om uttrekk, har enkelte saker blitt vurdert som utenrikspolitisk ubehagelige. Dette til tross for at retningslinjene bygget på en forutsetning om at de ikke skulle fungere som noe utenrikspolitisk instrument. Etikkrådet baserer derfor sine anbefalinger kun på vurderinger av selskaper, og ikke på vurderinger av stater. Når det nå likevel åpenbart oppfattes som politisk vanskelig for regjeringen å ta ansvaret for slike beslutninger om utelukkelser, så burde ikke løsningen på dette problemet være å legge ned Etikkrådet. Løsningen bør i så fall være å legge beslutningsmyndigheten om utelukkelse et annet sted.
Og dette ligger også i regjeringens forslag: beslutningen om å utelukke selskaper foreslås flyttet fra finansdepartementet (regjeringen) til Norges Bank. En slik ordning vil være uproblematisk i forhold til å beholde et uavhengig Etikkråd. I praksis vil kanskje Norges Bank ønske å si nei til å utelukke selskaper i større grad enn det regjeringen har gjort, men så lenge Etikkrådets anbefalinger offentliggjøres, så har fortsatt systemet et uavhengig kontrollorgan.
Men selve utelukkelsesfunksjonen foreslås også flyttet til Norges Bank. Riktignok sier forslaget at Norges Bank, i likhet med Etikkrådet, skal offentliggjøre hvilke selskaper de utelukker, samt begrunnelsen, men det sies ingenting om format og grundighet eller om tidsaspektet når det gjelder slik offentliggjøring. Det er uklart om regjeringen har tenkt å komme med nærmere retningslinjer om dette eller om de vil overlate det til Norges Bank selv.
Unikt internasjonalt
Argumentene for å samle alle fondets etikkfunksjoner i Norges Bank er at dette blir ryddigere og mer oversiktlig og forutsigbart, at det blir mer likt andre fond, og at det blir enklere å håndtere, ikke minst politisk. Regjeringen har selvsagt rett i at det som foreslås i Stortingsmeldingen blir et mye mer forutsigbart og oversiktlig system. Forutsigbarheten øker sterkt når man legger en uavhengig kontrollfunksjon inn i den utøvende instansen.
Det er utvilsomt også riktig at det foreslåtte systemet vil ligne mer på måten andre fond som har etiske målsetninger opererer. Den norske etikkforvaltningen har vært unik internasjonalt fordi det har vært basert på et samspill mellom et uavhengig organ, Etikkrådet, med offentlige anbefalinger, og Norges Banks NBIM, som eierskapsutøver overfor selskapene.
Oljefondets etikkforvaltning har vært best nettopp fordi den har vært annerledes.
