Irans gater står igjen i flammer. Etter at 22 år gamle Mahsa Amini døde som følge av politivold, har demonstrasjoner spredt seg i hele landet.
Amini var anklaget av Irans «moralpoliti» for å ikke dekke håret sitt i henhold til Den islamske republikkens regler. Det kostet henne livet, og tusener av iranere, kvinner og menn, demonstrerer nå mot systemet hvor dette kunne skje.
Demonstrasjonene er en forløsning av frustrasjon som har bygget seg opp over lang tid. Kampen mot hijab-påbudet har pågått lenge, men har tatt seg spesielt opp de siste årene.
På sosiale medier har tusener av kvinner delt bilder av seg selv uten hijab som en politisk protest. Mindre grupper har samlet seg og brent hijabene sine på gaten.
De aller fleste har selv, eller kjenner noen som har blitt irettesatt eller straffet av moralpolitiet, og frustrasjonen sitter derfor dypt.
Under nåværende president Ebrahim Raisi har reglene også blitt strengere. Så sent som i August ble nye bekledningsrestriksjoner innført, noe som sannsynligvis har forsterket sinnet over Aminis død.
Under et regime som går i konservativ retning, har moralpolitiet dessuten fått mer makt og økt sin tilstedeværelse i samfunnet.
Moralpolitiets ufine og tidvis voldelige irettesettelser er nok Den islamske republikkens mest direkte inngrep i vanlige folks hverdagsliv.
Det spesielle denne gang er hvor raskt demonstrasjonene har spredt seg og løftet større politiske spørsmål. Fra de første opptøyene i de kurdiske områdene 16. September, demonstreres det nå i hele landet. Ikke bare i sekulære byer som Teheran og Isfahan, men også i mer konservative og religiøse steder som Qom og Mashhad.
Dette skyldes at sinnet mot moralpolitiet er knyttet til den folkelige motstanden mot regimet som helhet. Kampen mot hijab-påbudet henger tett sammen med andre frihetskamper i Iran, som kravet om frie valg og håpet om et mer liberalt samfunn.
Dette kommer klart til uttrykk i slagordet som nå kan høres i Irans gater: Zan, zendegi, azadi. Kvinne, liv, frihet.
Kvinnekamp er derfor storpolitikk i Iran, med historiske røtter som minst går tilbake til monarkiets tid (1925-1979). Da Reza Shah på autokratisk vis skulle gjøre Iran vestlig og moderne sto kvinners utseende helt sentralt.
Gjennom 1930-årene og fram til krigen ble muslimske kvinner tvunget til å ta av seg både hijab og chador. Etter Den islamske revolusjonen i 1979 skjedde det stikk motsatte og det nyetablerte moralpolitiet tvang kvinner til å dekke seg til.
I begge tilfeller ble kvinnelighet gjort til et verktøy for menns visjoner om hva Iran burde være. Kvinners hår og kropper ble en arena hvor det utspilte seg en større kulturkamp om Irans plass i den moderne verden. Den første gangen i nesegrus beundring for Vestens materielle overflod, og den andre gangen som reaksjon på det USA-allierte monarkiets kulturelle dekadens. I begge tilfeller var kjønnspolitikk storpolitikk.
I dagens situasjon kan nettopp den forbindelsen få konsekvenser for Irans framtid. For demonstrasjonene kommer utvilsomt på et kinkig tidspunkt. Økonomien er skakkjørt og isolert fra resten av verden, noe vanlige iranere lenge har kjent på lommeboka. I fraværet av en ny atomavtale og lettelse av amerikanske sanksjoner, er det heller ikke store utsikter til bedring.
Dessuten er landets leder, Ayatollah Khamenei, godt oppi 80-årene og et lederskifte står utvilsomt for døren. Det vil bli vanskelig, for her har Iran lite sedvane å lene seg på.
Selv husker nok Khamenei sin egen vei til makten i 1989, med omskriving av grunnloven og politiske bikkjeslagsmål. Hvem vet hva et nytt skifte kan medføre av splittelse, selv blant regimets sterkeste støttespillere?
Men om det lett kan virke som om Den islamske republikken for lengst ha gått ut på dato, har regimet fortsatt mange ess i ermet. Selv om gatene fylles av demonstranter, har makten sjelden vært mer konsentrert.
Revolusjonsgarden har landet i et jerngrep og er svært godt forberedt på opptøyer og ustabilitet. Gardens medlemmer ikke bare kan, men har også vist seg villige til å skyte ned demonstranter når opptøyene drar seg til.
Vi ser derfor med bekymring på landets usikre framtid. Fryktens mur er brutt og regimets eksistens virker mer truet enn på lenge. Men frihetskamp er langtekkelige saker og mye vil måtte ofres på veien.
Det kan bli mange som Mahsa Amini i ukene og månedene som kommer. Det vet demonstrantene godt, men velger likevel å trosse regimet i kampen for Irans framtid. Zan, zendegi, azadi!
