Et samfunn uten hjerte

Avisartiklene som ligger foran meg på skrivebordet, er begynt å gulne. Artiklene som gikk i trykken for mer enn et år siden, forteller om Terjes livskamp. Han var døden nær og det norske helsevesenet kunne ikke tilby ham mer behandling, selv om det fantes livsforlengende medisiner.

Forgjeves kontaktet han sin lege på det offentlige sykehuset og spurte om de kunne sette injeksjonene gratis, men fikk avslag fordi Beslutningsforum ikke hadde godkjent medikamentet.

Det er slik det fungerer for dødsdømte kreftsyke pasienter her i landet, når de søker hjelp til forlengelse av livet. «Det er for dyrt», pleier svaret fra Beslutningsforum å være, når de anklages for å stanse innføring av allerede godt utprøvde medisiner i Europa.

For å få den livsforlengende medisinen måtte Terje møte opp på en privat klinikk hver tredje uke og betale 40.000 kr for hver injeksjon. 40.000 er en høy sum for vanlige mennesker. Andre kreftrammede må ut med langt høyere beløp. Det kommer raskt opp i millioner.

En kveld på nyhetene var det et innslag om en 42 år gammel kvinne, mor til tre barn og rammet av brystkreft med spredning. Hun fikk heller ikke en ny medisin som har vist seg virkningsfull i andre land. «Den er så dyr», sa lederen for Beslutningsforum på TV. Kostnadene veide mer enn morens livsforlengelse.

Det er en hjerteløs beslutning fra et samfunn uten hjerte.

Jeg hadde håpet at regjeringen, som skulle gjøre det beste for vanlige folk, også vil gjøre det beste for en ung mor og hennes barn. Medisinen, som finnes på private klinikker, kan hun ikke betale for, hun er jo en av de vanlige menneskene Arbeiderpartiet så gjerne vil nå ut til.

Kan ikke politikerne og Beslutningsforum bruke hjertet mer enn hodet?

Ett år ekstra for denne familien betyr alt, slik det betød alt for Terje og oss som var glad i ham.

Elimineringen av kreftsyke begynner med noe som er skjult for de fleste: Det offentlige helsevesenet i Norge satser ikke på å innføre de beste behandlingene så raskt som mulig. Tidsbruken ligger på nivå med østeuropeiske land, mens det både i EU og USA går mye raskere.

Vi ender med en klasselov, der bare de rikeste har råd til de beste livsforlengende medisinene.

Har du ikke penger, har du to alternativer. Du kan resignere og akseptere at døden kommer før den kanskje måtte, eller du kan legge ut på en ydmykende offentlig tiggerferd, opprette en Spleis, brette ut sykehistorien din på Facebook. Håpe at noen vil bidra.

Det vil kanskje gi deg et lengre liv, men til en pris jeg ikke unner noen å betale i en nedbrutt fase av livet. Den fasen som burde være fredelig, med kun de nærmeste rundt seg. En hellig tid uten krav til gjenytelse til snille mennesker som forventer å være med på løpet helt frem, som takk for bidraget.

De fortapte og syke må pent søke på Facebook istedenfor til norsk helsevesen. Det er bare det at på Facebook er det også mulig å falle utenfor systemet hvis du bare har tre følgere, ikke har kjendisstatus eller profilerte venner som kan fronte innsamlingen – og kanskje heller ikke har det rette utseende eller riktig alder.

Kanskje får de mindre kjente og populære litt penger fra en snill nabo, men dessverre langt fra nok. De som taper i tiggerkarusellen er avviklet, avsluttet, fornedret og ydmyket.

De vet at de snart skal dø, uten at verken norsk helsevesen eller Facebook kan ivareta deres verdighet.

Den siste kjendisen ut er kreftrammede Shabana Rehman. I sin kritiske fase ble hun oppgitt av norsk helsevesen og så seg nødt til å be om store summer fra sine venner og følgere på Facebook.

Shabana trenger og fortjener hver krone, men pengene hun har samlet inn skulle ha kommet fra norsk helsevesen. Da hadde hun sluppet å opptre som en gladiator med en pistol rettet mot hodet, mens hun danser desperasjonens dans.

Vi følger henne på ferden og beundrer hennes utholdenhet. Hun sier at hun vil skape forståelse for hvordan det er å være dødssyk i Norge og fortsatt ha et ønske om å leve. På Facebook og i sin spalte i Nettavisen forteller hun at behandlingen i Tyskland har gitt henne mer tid, og nok livskvalitet til at hun har fått gjort ting hun har hatt ønske om:

«Jeg er smertelig klar over at for mange syke nordmenn, ja kanskje de fleste, er den muligheten jeg har fått i utlandet utenkelig».

Jeg vet ikke hvordan det gikk med den 42 år gamle moren jeg så på TV, ei heller vet jeg hvordan det gikk med hennes tre små barn. Det er lenge siden TV-programmet nå, og i oktober er det ett år siden Terje døde.

Empatien som ligger i å støtte og hjelpe den fortapte som ønsker et forlenget liv på jorda, kan bety alt for den det gjelder og for dem som er glad i ham eller i henne.

Vi var blant de privilegerte som kunne betale. Terjes siste medisin forlenget livet med ett dyrebart år til glede for oss alle. Det ga oss en strålende tid, hvor han fungerte som frisk og uten symptomer. Det var måneder hvor vi fikk en opptur så intens og nær at jeg husker hver deg.

At han fikk forlenget livet, betød blant annet at han fikk være der lenger for sine barnebarn. Leon, som ble født etter at Terje fikk diagnosen, fikk oppleve 7 år av hans liv. Matteo er fem år og tror fortsatt at morfar er rundt ham daglig. Siena på 15 hadde allerede et godt etablert forhold til morfar.

Alle så de på han om et forbilde og en stor beskytter og problemløser. Hans optimisme og vennlighet skapte en varm og forutsigbar atmosfære av trygghet. Han var der for oss. For sine døtre og sine barnebarn.

Forlengelse av kreftsykes liv er viktig langt utover det det er for pasienten selv.

Jeg ønsker at Norge skal høyne kvaliteten på kreftmedisiner, og at vanlige folk skal bli behandlet gratis når det finnes nye og mer effektive medisiner, ikke som i vårt tilfelle hvor vi måtte betale kr 40.000 hver tredje uke.

Det å få et «ja» fra samfunnet når du er som lengst nede, er tegn på barmhjertighet og medfølelse, kanskje snart utdødde dyder i samfunnet vårt.

Hvis ikke vi snart snur, og erkjenner at innerst i hjertet er det forstand.