Skatteparadis. Sjelden har et begrep vært mer misvisende. Det ligger nærmere enn vi tror, og er i ferd med å undergrave et av våre fremste idealer: Et åpent samfunn.
Paradisbiten kommer muligens av dårlig språkforståelse. På engelsk heter det tax haven – som kan blitt tolket som tax heaven – men også det blir feil. Det handler ikke bare om null eller lav skatt. Det viktigste er hemmelighold.
Offshore – utenfor rekkevidde
Skatteparadisene tilbyr en trygg havn, ly fra brysomme lover i eget land. Når pengene flyter til fremmede farvann, gjelder andre regler. Her har verken journalister eller myndigheter innsyn. Man er utenfor rekkevidde, uansett om det dreier seg om skattesvindel, korrupsjon, eller ulovlig våpenhandel. Det kalles «offshore».
Secrecy jurisdiction, offshore financial centre og non-dom (ikke bosatt her).
Engelske ord brukes også av norske finansfolk i offshore-systemet, for dette er til stor grad en britisk oppfinnelse. City of London – en drøy kvadratkilometer plassert i hjertet av storbyen – er verdens største finanssenter og sentralen i et globalt nettverk.
Nicholas Shaxon, journalist og prominent kritiker av offshore-systemet, kaller øyene i den britiske kanal, Jersey og Guernsey, samt Isle of Man for «innerste ring». Lenger ut ligger britiske oversjøiske territorium. Gibraltar, Caymanøyene, Bermuda og De britiske Jomfruøyene. Lengst vekk nevnes Seychellene og Hong Kong. En gang var London midtpunktet i verdens største imperium, i dag kan City of London beskrives som kroppen på en edderkopp. Den fanger opp penger i sitt nett og suger dem til seg.
Problematisk pengeflyt
Avhengighetsteorien tar utgangspunkt i at de rike statene i verden trenger en perifer gruppe av fattigere stater for å sikre rikdommen sin, for eksempel ved billig tilgang på naturressurser og arbeidskraft.
Ronen Palan, professor i politisk økonomi ved City University London, sier at Storbritannia tok rollen da kolonitiden tok slutt. Offshore finans sikret det aller viktigste: At store summer renner inn til London. Dette er en ny variant av «avhengighetsteorien», en form for kapitalisme hvor verdiene flyttes fra utviklingsland til vesten. Midler som kunne løfte millioner av mennesker ut av dyp fattigdom, kjører enveis i ruten som kalles The Western Gateway. Men det er en hake. Palan har sagt:
«Det er forskjell på ny og gammel avhengighetsteori. Denne illegale (penge) flyten er ikke bare et problem for utviklingsland, men også for land som er utviklet».
FØLG DEBATTEN:
Mye til de få
Problemet er at offshore-systemet sørger for at pengene konsentreres på færre hender.
Det kan forstyrre hele samfunn. Når rike individer og store selskaper ikke betaler skatt, betyr det konkurransevridning i næringslivet og at vanlige lønnsmottagere må punge ut mer. For forsvar, helsevesen og andre ting som går over det offentlige budsjett.
Gapet mellom fattig og rik øker. I henhold til Oxfam eier 62 milliardærer like mye som halvparten av verdens befolkning. Den franske økonomen Thomas Pikkety har vist at utviklingen med større likhet og bedre velferd er i revers: Forskjellen på folk i dagens økonomi likner det man så før den første verdenskrig.
Trenden er selvforsterkende. Svære formuer blir ofte plassert i eiendom. Ingen steder er dette tydeligere enn i London. Ifølge avisen London Evening Standard, eier offshoreselskaper med ukjent eier tretten prosent av husene i sentrale strøk. Mange av dem ble kjøpt som ren investering. Det driver boligprisene opp, og fattige folk ut av byene. Avisen The Guardian skrev nylig om minst 22 000 hjem som har stått tomme i over et halvt år. Dette til tross for kronisk boligmangel i den engelske hovedstaden – for lavtlønnede.
FØLG DEBATTEN:
Farlig utvikling
Panama Papers setter søkelyset på et system som huler ut lov og rett, forhåpentligvis kan det omsider få politikerne til å reagere. Men det kommer neppe til å bli en strømlinjet prosess. Tidligere har vi sett to liknende saker, Lux Leaks og Swiss Leaks. I begge tilfeller har kildene til lekkasjene blitt forfulgt av relevante myndigheter, selv om de ellers har blitt hyllet for å dele viktig informasjon.
Antoine Deltour, som sto bak Lux Leaks, fikk European Citizen’s Prize av Europa Parlamentet i 2015. Samme år ble han også nominert til for Zakarov-prisen. Likevel er han siktet for tyveri og brudd på Luxembourgs sekretesse-lover.
Varsleren Hervé Falciani avslørte at den sveitsiske grenen av banken HSBC så gjennom fingrene på høyst ulovlige formuer, likevel gikk alpelandet til sak. I fjor ble han dømt til fem års fengsel for finansiell spionasje – uten at han selv var til stede i rettssalen.
Et slag mot pressefriheten
Det ekstreme hemmeligholdet gjør at man er helt avhengig av at noen lekker for å få innsyn. Men det er ikke bare varslerne som lever farlig, det er også risikabelt å være gravende journalist i offshore-systemet. Den franske journalisten Edouard Perrin er siktet i forbindelse med Lux Leaks. Det kan ses som et slag mot pressefriheten i et EU-land.
Når man er offshore («borte») gjelder helt andre regler enn onshore («hjemme»). Den fjerde statsmakt, mediene, har lav status. På Caymanøyene kan man arresteres for å stille spørsmål, på de britiske jomfruøyer kan man få langvarig fengsel for å skrive en artikkel basert på lekkasjer. Til og med i London snakker man sensur.
For et år siden sa den britiske kommentatoren Peter Oborne opp sin stilling fra The Telegraph. Hans forklaring var at avisen satte HSBC foran leseren: Banken brukte så mye penger på annonser at Swiss Leaks ble dysset ned.
Gravesakene blir i skuffen
Det at aktørene i offshore-systemet har så store finansielle muskler, virker som en munnkurv på flere måter. I Storbritannia – og en rekke andre land – kan man saksøke både reporter og redaksjon for å svekke sitt omdømme, såfremt man taper penger.
Når advokater som fakturerer hundre tusen kroner for en dags arbeid settes i sving, tar de færreste sjansen på å tape en rettssak og bli ruinert for all fremtid. Altfor ofte blir gravesakene liggende i skuffen.
I tillegg til hardbarkede kriminelle, vet vi at kongelige, politikere, globale selskaper og profilerte samfunnstopper nyter godt av det lukkede offshore-systemet. De har makt til å åpne opp, men har så langt vist liten vilje til det.
Med tiden kommer det kanskje så mye informasjon at de ikke kan motstå presset. Det er i alle fall lov å håpe på det.
Kronikkforfatteren forsker på såkalte skatteparadis ved Oxford University.
