Direktør i Utlendingsdirektoratet Frode Forfang beveger seg på overflaten i sin kronikk om hvorfor en del asylsøkere ikke returnerer til landene de har flyktet fra.
Asylsystemet er basert på den forutsetning at asylsøkere som får avslag på asylsøknaden, retter seg etter vedtaket og returnerer frivillig til hjemlandet. Systemets grunnleggende utfordring er selvsagt at avslaget ikke reduserer den frykten mange føler for å returnere til et ofte krigsherjet eller autoritære hjemland. Et juridisk vedtak påvirker ikke den faktiske menneskelige angsten.
LES OGSÅ: Når oppfattes asylavslag som endelige?
Asylsøkere blir ikke hørt
Forfang viser til vanskene som norske myndigheter opplever med å få til retursamarbeid med landene asylsøkerne har flyktet fra. Det han ikke nevner er den primære grunnen til samarbeidsproblemene, nemlig at de fleste landene det er snakk om er nettopp autoritære eller krigsherjede stater. Det er simpelthen ikke merkelig at det er vanskelig å returnere mennesker til land som dette – tvert om, det er høyst forutsigbart.
Dette er dermed et problem norske myndigheter i stor grad gir seg selv når de behandler mange av asylsøkerne fra land som dette svært strengt. Det betyr også at så lenge asylpolitikken er så streng som den er, eksempelvis med rutinemessige avslag til asylsøkere som ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har behov for beskyttelse, vil man ha et betydelig problem med å gjennomføre returer i mange saker.
Noen grep kan likevel bedre situasjonen. Forfang skriver: «Et hovedproblem i asylpolitikken er at mange asylsøkere ikke innser at prosessen er over når de får et endelig avslag ... Tvert imot er det flere som har den forestillingen at det er da kampen om å få bli starter for alvor». Her er Forfang inne på noe viktig. Det sentrale spørsmålet er hvorfor mange asylsøkere opplever det slik – hvorfor de, etter å ha fått det endelige avslaget på søknaden, stadig opplever et behov for å sende nye klageskriv til utlendingsforvaltningen. Det enkle svaret er at asylsøkerne altfor ofte opplever at de ikke har blitt hørt underveis i asylprosessen.
LES OGSÅ: En langvarig utfordring
En behandling som skaper frustrasjon
Det gjøres simpelthen svært lite innenfor asylprosessen for at asylsøkerne skal oppleve tillit til systemet, og slik utvikle respekt for systemets vedtak. Asylsøkerne møter stort sett utlendingsforvaltningen bare én eneste gang, da de intervjues av UDI. Deretter er det minimalt med muligheter til å kommunisere direkte med forvaltningen før vedtakene kommer. Hele behandlingen som foretas av klageorganet Utlendingsnemnda skjer stort sett uten noen direkte kommunikasjon med asylsøkerne. Asylsøkernes første kontakt med Utlendingsnemnda er ofte når avslaget kommer i posten. En slik behandling skaper betydelig menneskelig frustrasjon, ikke tillit, og det motiverer til fortsatt kamp for å bli hørt, ikke til retur.
LES OGSÅ: Fengsel, fengsel, fengsel
Da Sverige for noen år siden la om klagesystemet til en ordning hvor asylsøkerne møter klageorganet i person, var det en viktig konklusjon at det bedret asylsøkernes tillit til og respekt for selve prosessen. Den tilliten og den respekten har systemet behov for at asylsøkerne utvikler – men det er en tillit og en respekt som systemet må gjøre seg fortjent til. Hvis asylsøkere får bedre tilgang på myndighetsinstitusjonene som fatter vedtakene, med bedre informasjonsutveksling som resultat, vil både behovet for og motivasjonen til gjentatte omganger med klageskriv være mindre. Da kan også veien til retur – hvis det er det endelige utfallet – være kortere.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Styrket rettssikkerhet kan gi effektiv system
Det har etter hvert også blitt ganske mange tilfeller hvor asylsøkere trolig har blitt returnert fra Norge til ny forfølgelse, inkludert fengsel og tortur.
Det vil simpelthen være svært naivt å anta at dette aldri skjer. Disse hendelsene er selvsagt kjent blant asylsøkere.
LES OGSÅ: Annenrangsmennesker i limbo
Asylsøkerne vet også at hvis de skulle bli tatt imot eksempelvis av iransk sikkerhetspoliti på flyplassen i Teheran og bli transportert direkte til fengsel, kan de ikke regne med noen norsk bistand. De returnerte asylsøkerne vil kort sagt stå alene i møte med overgriperne. Fraværet av ethvert forutsigbart system for å bistå asylsøkere som opplever alvorlige problemer etter en retur, blir også et av de største kommunikasjonsproblemene norske myndigheter har når de skal forsøke å overtale avviste asylsøkere til å returnere til hjemlandet.
Det er en enkel idé som har etablert seg de siste årene at den eneste veien til å gjøre asylsystemet mer effektivt, er ved å svekke asylsøkeres rettigheter. Det er svært forfeilet. Styrket rettssikkerhet vil ikke bare være en fordel for asylsøkerne – det kan faktisk også gi et mer effektivt system.
