NRK Meny
Kronikk

Er lynradikalisering terrorismens nye ansikt?

Lastebilangrepet i Nice reiser spørsmålet om vi kan stå foran enda en ny form for terrorisme i Europa.

Etterforskere står rundt lastebilen som ble brukt i terrorangrepet i Nice

Mohamed Lahouaiej-Bouhlel brukte en kjølebil på 19 tonn for å meie ned innfødte og turister. En slik angrepsmetode har vært lite brukt i europeisk sammenheng, men den er ikke ukjent, skriver Franck Orban.

Foto: Sasha Goldsmith / Ap

14. juli ble Frankrike igjen rammet av terror. Denne gangen i Nice og på landets selveste nasjonaldag. I løpet av sekunder ble feststemningen og byens berømte «englenes bukt» forvandlet til et blodbad og et helvete. Lastebilangrepet reiser spørsmålet om vi kan stå foran enda en ny form for terrorisme.

Mohamed Lahouaiej-Bouhlel brukte en kjølebil på 19 tonn for å meie ned innfødte og turister. En slik angrepsmetode har vært lite brukt i europeisk sammenheng. Men den er ikke ukjent. Biler blir brukt i konflikten mellom palestinere og israelere som bomber, men også som rambukk. Isolerte rambukkangrep inntraff i Storbritannia, Nederland, USA og Canada mellom 2006 og 2014.

Har oppfordret til slike angrep

Al Qaida og IS har begge oppfordret sine medlemmer og tilhengere til å angripe sivile med fartøy. Høstnummeret fra 2010 av Al Qaidas nyhetsbrev Inspire beskriver dette nøye. I «The ultimate mowing machine» blir en pickup sammenlignet med en gressklipper som skal utslette Allahs fiender som man fjerner ugress.

En slik angrepsmetode har vært lite brukt i europeisk sammenheng. Men den er ikke ukjent.

Artikkelforfatteren påpeker at «jo større, desto bedre» og foreslår i et ultimate anfall av raffinement at slakterblad festes foran fartøyet for å treffe flest mulig individer. IS-talsmann Abu Mohammed al-Adnani oppfordret på sin side i en tale fra 22. september 2014 til å kjøre over de vantro i egne land og med egen bil når man ikke kunne sprenge bomber eller skyte folk.

Ikke typisk terrorisme

Det finnes for øvrig flere tilfeller av bilangrep i Frankrike som ikke bare kan kalles terrorisme. 22. desember 2014 kjørte en bilist på 37 år inn i folkemengden under julemarkedet i Nantes. Han drepte én person og skadet ti andre. Mannen var sterkt beruset og uttrykte hat mot samfunnet. Han var paranoid og tok senere sitt liv i fengslet.

21. desember 2014 angrep og skadet en annen franskmann på 40 år med algerisk og marokkansk bakgrunn tretten personer i Dijon, mens han kjørte bil og ropte «Allahu akbar.» Mannen hadde bak seg 157 opphold i psykiatriske institusjoner. Selv om han utførte dette rambukkangrepet frivillig, alene og med et tilsynelatende klart politisk motiv – i protest mot palestinske og tsjetsjenske barns skjebne, var han også psykotisk. Franske påtalemyndigheter konkluderte da, med en viss klokskap, med at angrepet ikke var noe typisk eksempel på terrorisme.

Lynradikalisering

Spørsmålet er imidlertid om ikke gjerningsmannen i Nice kan ha noe felles med ovennevnte tilfeller. I skrivende stund pågår det fremdeles en propagandakrig mellom franske myndigheter på den ene siden og IS-ledelsen på den andre.

Myndighetene i Paris, hvorav president Hollande og statsminister Valls, har vært raskt ute med å betegne angrepet i Nice som en «terroraksjon.» Det er verdt å notere at innenriksminister Cazeneuve har vært mer forsiktig med ordbruken. Han nevnte det som kan være en ny form for terrorisme tuftet på en usedvanlig rask radikalisering av individer. Lynradikalisering, «Radicalisation éclair», kan inntreffe i løpet av få uker.

Utover de rent politiske motiver som kan begrunne et slikt ordvalg – et terrorangrep styrker i teori sentralmakten og skaper en «hellig union» bak statslederen, viser flere elementer at det kan være relevant å kalle angrepet i Nice for terrorhandling.

Frankrike ble truet av IS gjentatte ganger de siste månedene – og spesielt i forkant av fotball EM. Fremgangsmåten er som tidligere sagt godt kjent fra jihadistenes side og angrepet skjer på den franske nasjonaldagen, noe som er i tråd med IS-mediestrategi om størst mulig dekning.

I skrivende stund pågår det fremdeles en propagandakrig mellom franske myndigheter på den ene siden og IS-ledelsen på den andre.

Det faktum at IS påtok ansvaret for terrorhandlingen bør være selvforklarende. Som flere spesialister påpekte pleier ikke IS å gjøre det hvis ikke det finnes en form for fysisk eller åndelig lenke mellom organisasjonen og gjerningsmennene. Etterforskningen ser også ut til å kunne bevise at Mohamed Lahouaiej-Bouhlel hadde kontakter, planla operasjonen nøye og kan ha fått midler.

Grunn til bekymring

Flere ting i gjerningsmannens beskrivelse passer likevel ikke helt med «typiske trekk» blant jihadister, hvis man i det hele tatt kan snakke om det. Kort tid før angrepet var han ikke kjent for noen spesiell interesse for religion eller ideologi. Han beskrives tvert imot av bekjente som en «dårlig muslim» som brøt med flere av islams grunnregler. Var dette et spill for galleriet?

Lynradikalisering, «radicalisation éclair», kan inntreffe i løpet av få uker.

Han beskrives også som en mann som slet med en pågående skilsmisse, som var depressiv, ensom og aggressiv. Legen han konsulterte tilbake i Tunisia i 2004 diagnostiserte en personlighetsforstyrrelse og tilløp til psykose. Bouhlels profil som en asosial og depressiv person med diagnose, som gjennomgår en lynradikalisering for deretter å begå en selvmordsaksjon, kan gi fransk og utenlandsk etterretning god grunn til bekymring.

Dersom det skulle vise seg at IS direkte eller indirekte nå bruker slike individer i angrep likt det vi har sett i Nice, kan terroren ha fått en form som det vil være svært vanskelig å beskytte seg mot.