Kronikk

Er det slik vi skal ruste de unge for livet?

Livsmestring er det nye universalmiddelet mot stress og press. Men blir det nok en ting å mestre for unge som er stressa nok fra før?

Powerposing

Når livsmestring kommer inn i skolen, forteller samfunnet de unge at de bare må lære seg å mestre stresset og presset bedre, i stedet for å lette på trykket, skriver kronikkforfatteren. På bildet viser en lærer ved Lier videregående skole elevene hvordan powerposing kan hjelpe dem med å overvinne nervøsitet.

Foto: Maria Kommandantvold / NRK

Folkehelse og livsmestring er et av tre nye tverrgående emner i den nye lærerplanen som skal tre i kraft fra høsten 2020. Men livsmestring er allerede på full fart inn i klasserommene rundt om i landet.

Nylig brakte NRK en reportasje fra Lier videregående skole der elevene lærte seg å «powerpose» som en del av at folkehelse og livsmestring kommer inn som et tverrgående emne eller tema.

Livsmestring står i fare for å bli enda en ting til de unge skal mestre.

Det nye universalmiddelet

Forventningene til livsmestring i skolen er høye. Det er forståelig nok. Livsmestring ser ut til å ha blitt det nye universalmiddelet som alle kan samles om, som et nødvendig tiltak for dagens skoleelever som rapporterer om stadig høyere forekomst av stress, press og psykiske plager.

Oppslutningen på tvers av partilinjene er kanskje ikke så overraskende siden livsmestringsbegrepet ser ut til å kunne bety alt eller ingenting.

Stortingsmeldingen om fornyelsen av Kunnskapsløftet er i så måte ikke så veldig til hjelp da det heter at: «elevene skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». En god definisjon skal som kjent også si noe om hva et fenomen ikke er, men her er begrensningene fraværende.

Samfunnet svarer de unge med å lære dem å mestre stresset og presset bedre.

Feil medisin?

Ulike profesjoner og interessegrupper ser ut til å kappes om å ta eierskap til det inkluderende livsmestringsinitiativet i skolen for å fylle det med sitt innhold. Trolig vil vi se mange originale svar på hva livsmestring «er».

I NRK-reportasjen fra Lier lærte elevene seg å «powerpose» som en del av at livsmestring ble integrert i kroppsøving.

«Powerposing» innebærer at man ved å innta bestemte breiale kroppspositurer som å sitte tilbakelent med hendende bak hodet ikke bare kan føle seg mer selvsikker, men faktisk manipulere kroppens hormonelle balanse til å øke forekomsten av testosteron, og redusere nivået av kortisol. Det hevdet forskerne Dana Carney, Amy Cuddy og Andy Yap i en banebrytende artikkel i det anerkjente tidsskriftet Psychological Science i 2010. Simpelthen ved å endre kroppspositurer i stressende situasjoner, som under et jobbintervju, så kunne man «fake it» til man «make it». På Youtube så 52 millioner seere Cuddys løfterike visjon om hvordan to minutters «powerposing» kunne forandre livene deres.

Dessverre for forskerne og verdens forskremte arbeidssøkere har ingen vitenskapelige undersøkelser funnet at «powerposing» fører til hormonelle eller atferdsmessige endringer.

Men uansett metodikk, powerposing eller ei, forblir det store spørsmålet om livsmestring også i mer stuerene former i det hele tatt er den rette samfunnsmedisinen for å ruste dagens unge for livet.

Dagens unge tvinges de til å drive en form for framtidsdisiplinering. Det oppleves som et stadig mer tyngende ansvar.

Disiplineres for framtida

I fjor høst ga jeg ut boken Generasjon prestasjon. Der kommer det fram at en av hovedutfordringene for dagens unge er at de tidlig pålegges å ta voksne valg om utdannelse og karriere.

Slik tvinges de til å drive en form for framtidsdisiplinering. Det oppleves som et stadig mer tyngende ansvar. Med økte psykiske plager som resultatet.

Istedenfor for å diskutere alternative utforminger av skolen med større rom og tid for å feile og finne sin plass i livet. Samfunnet svarer de unge med å lære dem å mestre stresset og presset bedre. Istedenfor å forsøke å bremse individualisering og ansvarliggjøring, forsterker man disse ytterligere.

De «ikke-så-flinke» har ingen andre å skylde på enn seg selv. Når de ikke engang klarer å mestre et tema på skolen som skal lære dem å mestre livet.

Nok en prestasjonsarena for de flinke

Livsmestring står i fare for å bli ytterligere en ting til som de unge skal mestre. Antageligvis vil det favorisere de som allerede er flinke, og som allerede lykkes godt med å regulere seg selv. I verste fall kan livsmestring bli enda en kilde til nederlag for dem som ikke er så flinke.

Forskjellen blir bare at nå har «de-ikke-så-flinke» ingen andre å skylde på enn seg selv. Når de ikke engang klarer å mestre et tema på skolen som skal lære dem å mestre livet.

En politisk fallitt?

Livsmestring ser ut til å være sterkt ønsket av de unge selv. I NRK-reportasjen fra Lier videregående skole sier Fahran Alzayegh, elev ved skolens helse- og oppvekstlinje, at hun tror at livsmestring på skolen kan gjøre enda flere ungdommer flinke: «Vi må bli flinkere til å gjøre som en blomst i vinden – vi må vende oss etter det som skjer i livet», sier Fahran.

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», er ofte en klok livsfilosofi. Men spørsmålet er om det er klok politikk. Eller er det snarere er uttrykk for politisk fallitt.

Hadde ikke de «ikke-så-flinke» medelevene til Alzayegh fortjent bedre? At voksne politikere i stedet tok ansvaret og sørget for en samfunnsutvikling der livet først og fremst er for og til å leves?

Les kronikken om powerposing i klasserommet.

I en tidligere versjon av kronikken, sto det at livsmestring skal inn som et fag i skolen. Det korrekte er at livsmestring blir et av flere tverrfaglige temaer, som skal dekkes over flere fag.