Du husker kanskje den såkalte «powerposen»? Den bredbeinte, bredskuldrede posituren som ikke bare skulle gjøre at du følte deg tøffere, men også skulle endre biokjemien din så du ble tøffere.
Ideen stammer fra den amerikanske sosialpsykologen Amy Cuddy, som populariserte den gjennom en ultra-populær TED-talk tilbake i 2012. Det er forlokkende enkelt: Rett deg opp i ryggen, gjør deg så stor som mulig og stå sånn et par minutter. Vipps, så føler du deg ikke bare sterkere og mektigere, men du får også en økning I testosteronnivået og en nedgang i nivået av kortisol.
Om det bare hadde vært så enkelt. Cuddys forskning lar seg dessverre ikke replisere.
Altså: Andre forskere har prøvd å gjenskape hennes eksperimenter, men har ikke fått samme resultater. En lang rekke studier viser derimot at det ikke er noen effekt av «powerposing», slik Cuddy hevder.
Det er med andre ord bullshit. Pseudovitenskap. Ideen er like ubrukelig som de fleste andre pop-psykologiske selvhjelpskonsepter som lover lynraske resultater med minimal innsats.
Bullshit i skolen
Dette burde vært enden på visa, men i 2019 er «powerposing» tilbake, nærmere bestemt på Lier videregående skole utenfor Drammen. Slik skal ungdommen lære å mestre hverdagen, heter NRKs reportasje fra skolen, som har tjuvstartet med innføringen av det litt vage konseptet livsmestring for elevene sine.
Der sitter elevene på rekke og rad og skal «powerpose», noe som angivelig skal gjøre dem mer selvsikre, trygge og mindre nervøse.
Det er bullshit.
Ikke til forkleinelse for elevene, selvsagt. Det kan godt hende de opplever en eller annen effekt, men det er i beste fall selvbedrag eller massesuggesjon. I anstendighetens navn burde de slippe å utsettes for dette, og det bør i hvert fall ikke på læreplanen.
Når skolen sprer pseudovitenskap
Det er paradoksalt at skolen sprer pseudovitenskap, og det er tragisk at elever som sliter avspises med sånt tull. Det er også oppsiktsvekkende at journalisten ikke har et eneste kritisk spørsmål.
Mange av oss har vært skeptiske til innholdet i den såkalte livsmestringen som regjeringen innfører på læreplanen fra 2020. Formålet er vagt, og det er mildt sagt uklart hvordan elevene skal bli bedre på å mestre noe som helst.
I læreplanen står det at:
“Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg.”
Les mer: Psykisk trygghet og innsikt er på vei inn i skolen.
Skepsisen stemmer
Å mestre livet er selvsagt helt vesentlig, men læreplanens livsmestring har til gode å vise hvordan. Smakebiten fra Lier VGS viser også at skepsisen var begrunnet. Det er på det rene at stadig flere unge opplever psykiske plager, så ønsket om å gjøre noe er forståelig. Dette noe bør imidlertid ha en viss sammenheng med virkeligheten som møter ungdommene.
Denne virkeligheten vet vi en del om, via den årlige Ungdata-undersøkelsen. I den er det en hel masse interessant, men rent overfladisk kan vi merke oss at over én tredjedel av ungdommene opplever mye eller svært mye skolepress. Kun 14 prosent opplever ikke noe. Forskerne bak undersøkelsen finner en sammenheng mellom dette presset og psykiske plager for øvrig. De unge er også mer pessimistiske på vegne av egen fremtid.
Hva gjør vi med taperne?
Har de unge egentlig noe å være redde for? Tja. Konkurransen tilspisser seg: Antallet søkere til høyere utdanning har vokst fire ganger raskere enn nye studieplasser de siste ti årene, ifølge nettavisen Khrono.
Hver høst står stadig flere tusen kvalifiserte søkere uten studieplass. Selv sykepleieryrket, tradisjonelt forbundet mer med trygghet enn status, er ute av rekkevidde for veldig mange, med karakterkrav som kryper mot fem i snitt ved studiestedene i de største byene.
Vi kan ikke slå fast så mye basert på disse løsrevne eksemplene, annet enn at ganske mange unge føler seg usikre på fremtiden, og det basert på mer eller mindre gode grunner. Men når «powerposing» er løsningen vi tilbyr elevene våre, er heller ikke beviskravet særlig høyt.
Det er mulig å tenke seg at tilspisset konkurranse, tøffere krav og større risiko for å falle fra, er prisen våre ungdommer må betale om vi skal opprettholde vår levestandard og økonomiske vekst som kunnskapsøkonomi i en globalisert verden. I så fall bør vi være ærlige nok til å innrømme det helt selvsagte: Ikke alle vil takle denne utviklingen like bra.
Hva vi skal gjøre med menneskene som klarer seg dårligst i denne konkurransen, er et politisk spørsmål som vi må bli enige om i fellesskap. Et sted å starte er å bli enige om at ungdommene våre skal slippe den doble ydmykelsen det er å powerpose seg inn i en usikker fremtid.
