I NRKs Debatten om skolestreik for klima torsdag var det bare tenåringene som klarte å ta et oppgjør med den «vent og se»-tenkningen som dominerer norsk petroleumspolitikk, ungdommene viste en evne til å løse problemer som ennå ikke har oppstått.
En «vent og se»-politikk innebærer at man fortsetter med stø kurs – helt til strategien slår feil. Men skal vi vente til den norske satsingen på olje og gass har bidratt til tre former for elendighet: klimaendring, overinvesteringer og framtidig arbeidsledighet?
«Vent og se» får konsekvenser
Norge subsidierer klimaendringene gjennom vår petroleumspolitikk. Når regjeringen fortsetter å utlyse nye leteområder for petroleumsvirksomheter, trenger vi å vite hvilke konsekvenser det får for norsk økonomi og arbeidsmarked.
Det er flere tragiske eksempler på at «vent og se»-strategier faktisk får konsekvenser.
Etter veksten på 1950-tallet fortsatte norske fiskerne å investere i fangstkapasitet. Det endte med at den norske silda ble fisket ned og sildefisket måtte stanses. Til store protester. På 1970-tallet hadde rederen Hilmar Reksten en av de største tankflåtene i verden. Han fortsatte å investere og gikk dundrende konkurs. På 1980-tallet ble det opprettet økonomiske soner for å verne om fisk, olje og gass. Fiskere i mange land overinvesterte ved hjelp av subsidier. Etter rekordstore investeringer på norsk sokkel i perioden fra 2012 til 2015, ble det overinvestert i supplybåter som forsynte oljeplattformene. Nylig var det registrert 140 slike båter i opplag.
Alle disse eksemplene vitner om manglende vilje og evne til å utføre og å lytte til analysene. Heller enn å stille spørsmål ved «vent og se»-strategien, forklares overinvesteringer med alle slags ytre forhold av minimal betydning.
Det blir det lite læring av.
Når følelsene tar overhånd
Forretningsmannen Rolf Stenersen hadde stor suksess som investor. Han skal ha fulgt tommelfingerregelen: «alltid selg for tidlig». Dette er den kompliserte motsatsen til «vent og se». Mens Stenersens innsikt følger av en analyse av fundamentale sammenhenger, så er «vent og se» en følelse som presenterer seg uten analyse.
Den påvirkes derfor ikke lett av argumenter.
Dagens petroleumspolitikk, med utlysning av rekordmange lisenser, er styrt av følelser.
Alle påminnelsene vi får om hvor viktig petroleum har vært for Norge, og hvor mye vi har tjent på den, nører oppunder følelser. Følelsene følges opp med et «vent og se»-ønske om at norsk petroleumsproduksjon skal strekke seg nye 50 år inn i framtida. Men begrunnelsene mangler.
Få kommenterer at solenergi nå er den billigste energien i størstedelen av verden og at kostnadene fortsetter å falle. Vi hører bare om historiske erfaringer der sol- og vindenergi har utgjort en liten og ubetydelig del av verdens energiforsyning.
Hvor blir det av analysen?
Det som derimot mangler er analyser av hvordan kapitalen alltid vil søke mot de mest lønnsomme prosjektene. Og hva vil skje når verdens etterspørsel etter olje og gass begynner å falle?
Etterspørselen trenger ikke å falle til null før oljeprisen faller dramatisk. Det så vi på 1980-tallet. Hvordan vil Parisavtalen, som nylig ble forsterket i Katowice, bidra til å redusere etterspørselen ytterligere? Er det ikke grunn til å tro at stadig billigere løsninger på klimaproblemet, kombinert med stadig mer alvorlige klimaepisoder, vil styrke klimaavtalene og redusere etterspørselen og oljeprisen ytterligere?
Vær ærlig med velgerne
Derimot hører vi en rekke argumenter av minimal betydning. Norsk olje- og gassproduksjon påstås å være den mest miljøvennlige, og derfor bør Norge altså konkurrere ut skitten olje- og gassproduksjon fra andre land.
Men det nevnes ikke at den norske produksjonen fører til oljeprisfall og økt etterspørsel.
Statssekretær Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp) i Olje- og energidepartementet sier til NTB: «Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at å fase ut statens suverent største inntektskilde, vil påvirke det norske velstandsnivået.»
Men det er to grunner til at en viss evne til rakettforskning er nødvendig:
For det første kommer statens inntekter via Statens Pensjonsfond Utland. Om oljekranene stenges nå, så vil fondet fortsette å øke så lenge vi tar ut mindre enn fondets avkastning. Handlingsregelen gir ingen øyeblikkelig endring i statens inntekter.
For det andre har petroleum helt riktig vært den største inntektskilden for staten. Men på samme måte som med Rekstens tankflåte og supplybåtene, kan store investeringer også føre til tap.
Staten subsidierer i dag leteaktiviteten etter ny norsk olje og gass ved å ta nesten all risiko. Det tyder på at norsk olje ikke er konkurransedyktig lenger. Hva er da sjansen for at Norge, i et fallende oljemarked, skal konkurrere ut Saudi-Arabia etter 2035? Regjeringen må fortelle velgerne at framtidig avkastning på petroleum er høyst usikker!
Omstilling nå
Men ett argument er vesentlig. Sterk og rask nedtrapping av investeringene i den norske petroleumsnæringen vil føre til inntektstap, arbeidsledighet og problemer for leverandørindustrien. Regjeringen forsøker å motvirke dette ved å øke aktiviteten i samme bransje. Men det vil bare føre til at framtidige nedtrappinger vil få enda større omfang.
Da er det bedre å satse på mer framtidsrettede aktiviteter, som produksjon av solceller og batterier, som kan «konkurrere ut» petroleum.
Når det føres en «vent og se»-politikk, er det den store arbeidsledigheten i petroleumssektoren som vil drive fram den norske omstillingen og satsingen på klimavennlige industrier.
Det finnes nye og gode metoder for analyser av komplekse problemer som innebærer usikkerhet. Regjeringen har ansvaret for å gjennomføre slike analyser. Politikerne skal i ettertid ikke kunne si at de «ikke kunne vite».
Mediene må utfordre det dominerende «vent og se»-narrativet. Det finnes faktisk en politikk som både vil være til det beste for verdens klima, avverge framtidige tap og motvirke arbeidsledighet i overgangen til framtidsrettet næringsvirksomhet.
La oss i fellesskap finne denne politikken.