Riktignok er matentusiast, kokebokforfatter og influenser Julie Ilona Balas' inngang på kronikken at vi snakker for lite om fisken vi ikke må spise. Men alt engasjement rundt fisk er bra – og når utgangspunktet er at vi begge elsker sjømat, lover det godt for veien videre.
Bevissthet rundt råvarene er bra. Det synes jeg det er for lite av.
Det kan gi økt respekt for hvor maten kommer fra. Og jeg tror det sterke og gode forvaltningsregimet rundt norsk sjømat bidrar til å gjøre det litt enklere å like maten vi får fra havet. Den er jo ikke bare smakfull, anvendelig og næringsrik. Den er fisket etter beste praksis med tanke på redskapsbruk og kvoter.
Sløsing med ressurser
Vi har i flere generasjoner hatt gode rammer for hvordan vi kan gjøre fisket vårt så bærekraftig som mulig – og heldigvis gjøres det stadige forbedringer.
For bifangst ble det innført utkastforbud så langt tilbake som i 1987. Det viste seg at fisk som kastes ut igjen kun overlever unntaksvis, og ble dermed direkte sløsing av ressurser. Også for forskerne som jaktet viktige data til bestandsestimater, ble den gamle praksisen kluss i kalkylen.
I 2004 ble tankegangen videreført gjennom havressursloven, som sier at all fangst av fisk skal ilandføres, med mindre den er fanget i strid med nevnte lov – og samtidig er levedyktig.
Ulovlig fanget fisk
I tillegg reguleres fiskeriene for å redusere mengden utkastfisk gjennom bifangstkvoter, bifangstprosent, redskapsseleksjon og eventuelle skift av fiskefelt. Uaktsom eller forsettlig ulovlig fangst følges opp med straffereaksjoner fra myndighetene.
Så er det ikke forbudt å lande ulovlig fanget fisk. Det synes jeg er litt fint. Det er som et slags symbol på den grunnleggende tanken om å ta vare på det havet gir oss, og det som, tross alle tiltakene, likevel blir med i fangsten.
Den norske tilnærmingen har sågar fått fotfeste i EU-systemet. Samarbeidet om felles forvaltning av bestandene var utfordrende så lenge fiskere i EU var pålagt å kvitte seg med sin bifangst. Men nå seiler vi etter samme kurs også her.
Fantastiske matopplevelser
Jeg er ganske sikker på at disse grepene har medvirket til å sikre et enda mer bærekraftig fiske, og også har påvirket fiskerinæringens bevissthet til råvaren.
For det er denne bevisstheten vi i Sjømatrådet tar med oss når vi skal inspirere forbrukeren til å nyttiggjøre seg av fisken når den først har havnet i fiske- og frysedisker.
Hos Godfisk finner man over 800 oppskrifter. 10 for steinbit og 4 for ueren. Så hvis vi kan bidra til en suksessfull steinbit-middag eller et smakfullt uer-måltid gjør det nok vesentlig mer for selvtilliten på kjøkkenet og ønsket om å spise sjømat også neste gang, enn å sørge for mer av nevnte arter havner i garnet.
For tilførselen av bifangst er svært lav, og forvaltningen sikrer at det ikke blir noe mer. Og da skal ikke vi i Sjømatrådet sitte stille i båten, men snakke enda mer om fisken vi må spise.
For vi er i samme båt, Julie. Et felles ønske om å gi nåværende og framtidige generasjoner fantastiske matopplevelser i møte med verdens beste sjømat. Det gjør du med bravur, engasjement og trykk – og det hyller vi.
Stolt havnasjon
Og med en visshet om at sjømat i stort er svært bærekraftig sammenlignet med de såkalte konkurrentene, skal Sjømatrådet fortsette å lage mye lyd fra båten med den største selvfølgelighet.
Etter mitt syn undergraver ikke fiskerinæringen Norges posisjon som havnasjon, tvert imot. Fiskerinæringen er mye av det som gjør Norge til en havnasjon. De er stolte over den flotte fisken som pryder middagstallerkener verden over – og fortjener en bedre merkelapp enn som så.
Så gjør den norske forvaltningen at en samlet sjømatnæring kan fortsette sitt bidrag til å gjøre Norge til en havnasjon, uten å være bekymret for fisken vi ikke må spise.
