Etter å ha lest kronikken av Christina Fraas, om oss ubrukelige menn, må jeg bare først beklage at ingen norske menn innfrir hennes forventninger til hva hun søker etter i en partner. Vi menn skal selvsagt gjøre vårt beste for å forbedre våre tjenester i fremtiden.
Hun skal vite at vi har full forståelse for at hun ønsker å avslutte sitt abonnement hos oss. I mellomtiden håper vi at vi kan oppnå en god og konstruktiv dialog med både henne og våre resterende kunder.
For alt jeg visste, kunne Klitten like godt vært et tettsted nord for Mjøsa. Jeg var ikke akkurat et geni i geografi som ung. Eller i anatomi for den saks skyld. Slik var det. I hvert fall for en periode. En periode som riktignok er lengre enn jeg tør innrømme.
Jeg har ofte vært litt redd for å stille slike spørsmål. Redd for å be om hjelp av partneren på soverommet. Vil det ødelegge stemningen hvis jeg stopper opp et øyeblikk? Om så bare for å spørre høflig om veien?
Å få hjelp fra en lokal veiviser når man befinner seg i ukjent territorium, kan bety så utrolig mye når man først har gått seg bort fra målet. Et mål man egentlig vil nå sammen.
Spørsmål knyttet til intimitet kan være vanskelige, både å stille og besvare.
Kan det være at menns tilsynelatende åpenbare mangler, skyldes mangelfull kommunikasjon fra mer en én side?
Den evnen jeg har til å kommunisere, kan jeg takke de som bidro til å løfte meg opp og gjøre meg bedre, istedenfor for å rive meg ned.
Hvorfor hovedspørsmålet i kronikken din er hvorfor kvinner ikke forlanger mer av mennene, istedenfor hvordan vi kan skape bedre menn, forvirrer.
Utgangspunktet virker unødvendig splittende. Nesten like splittende som å servere Grandiosa på julaften, til dypt konservative svigerforeldre.
Jeg er også enig med deg. Det kreves både en god del empati, respekt, omsorg, tålmodighet og villighet til å lytte for å nå fram til den man ønsker å oppnå god kommunikasjon med.
Hvor godt kjenner du igjen verdiene som du etterlyser hos menn, i egen retorikk?
Kunne en mann kommet unna med å skrive det samme om kvinner som du skriver om menn? For eksempel at menn må slutte å sammenligne kvinner med enda dårligere kvinner og begynne å sammenligne dem med seg selv? Selv mener jeg det at det blir galt å sammenligne partnere.
Så hvorfor fremstår vi menn som ubrukelige, emosjonelt unnvikende, evneveike og utilstrekkelige på tilsynelatende alle mulige måter for Fraas?
Kanskje er det ikke kjønnet som er problemet, men måten vi velger å kommunisere oss imellom på.
Dette gjelder selvfølgelig ikke meg selv. Jeg kjenner meg så absolutt igjen i alle disse saftige beskrivelsene om menn! Om jeg spør noen av mine gamle flammer pent, så kan jeg sikkert få skriftlig bekreftelse med enda flere fargerike adjektiver til samlingen.
Jeg ønsker til slutt å takke dere kvinner på vegne av oss menn. Alle dere som fortsatt abonnerer på oss. Alle som har bidratt til å skape konstruktiv kommunikasjon. Alle dere som har vært med på å lære bort hvordan man kan bli en bedre partner. Hvordan man blir mer empatisk. Hvordan man blir mer omsorgsfull.
Takk for at vi har kunnet stå sammen og har lært av hverandre.
- Les kronikken som startet debatten:
