Kronikk

En ubehagelig sannhet

En nullvisjon om drap begått av mennesker med psykiske lidelser er urealistisk. Vi må ikke tro at det kan unngås bare folk gjør jobben sin.

Lys og blomster i Kongsberg sentrum torsdag kveld

Slik jeg ser det, innebærer linjen vi har lagt oss på i Norge at vi må tåle at det er en viss risiko for alvorlige, uønskede hendelser, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Per Lykke

Drapene i Kongsberg har rystet Norge, og jakten på fordeling av ansvar startet umiddelbart.

En evaluering av hva som har skjedd er viktig, både av hensyn til ofrene og deres pårørende, men også for å gjøre oss bedre i stand til å forebygge lignende hendelser i fremtiden.

Som del av dette har vi (igjen) en debatt om psykiatriens håndtering av mennesker med alvorlige psykiske lidelser og bekymringsfull og truende adferd over tid. Debatten er betimelig, men jeg skulle ønske at den i større grad tok inn over seg en ubehagelig sannhet: Å forutse og hindre slike sjeldne hendelser er vanskelig, og kommer sannsynligvis med en betydelig kostnad.

Politikerne må være modige nok til å innrømme at drapene på Kongsberg kanskje ikke kunne vært unngått.

Grunnleggende sett handler grensen for når vi skal benytte tvang overfor farlige pasienter om en avveining mellom hensynet til individets frihet og samfunnets behov for vern.

Slik jeg ser det, innebærer linjen vi har lagt oss på i Norge at vi må tåle at det er en viss risiko for alvorlige, uønskede hendelser. Da er vel svaret at linjen bør endres? Jeg mener nei.

Hovedbegrunnelsen for dette er at vi ikke er gode nok til å forutse hvem det er som vil utføre alvorlig vold før det faktisk skjer. På samme måte har vi, selv om vi kan identifisere en forhøyet risiko, vansker med å identifisere hvem det er som ender med å ta sitt eget liv.

Vi er ikke er gode nok til å forutse hvem det er som vil utføre alvorlig vold før det faktisk skjer.

Det er ikke fordi vi ikke prøver – det er rett og slett vanskelig å forutse. Noen ganger overvurderer vi risikoen, andre ganger undervurderer vi den. En konsekvens av dette er at vi sannsynligvis vil ende opp med å frihetsberøve mange for å hindre én alvorlig hendelse dersom vilkårene for tvang endres.

Lovgiver har vært klar over disse utfordringene.

Ved bruk av tvang ovenfor pasienter med alvorlige psykiske lidelser stilles det blant annet krav til at faren for å skade andre både er nærliggende og alvorlig. I tilfeller der det vurderes at voldsrisikoen er forhøyet, men vedkommende ikke har skadet andre (ennå), er det ofte vanskelig å argumentere for at lovens krav er oppfylt.

Lovgiver har vært klar over disse utfordringene.

Jeg kan ikke se annet enn at dette er villet politikk, basert på fornuftige avveininger av hvor tungt individets frihet skal veie mot samfunnets behov for vern.

Jeg skulle ønske at politikerne var modige nok til å innrømme dette, heller enn å la offentligheten tro at dette er noe som kunne vært unngått bare folk hadde gjort jobben sin og fulgt lovverket som det er. Slik er det ikke.

I denne sammenhengen er nullvisjoner ikke realistiske, og befolkningen bør ikke forledes til å tro det.

Det er vanskelig å si hvor mange voldshendelser det psykiske helsevernet faktisk forhindrer – vi måler ikke det som ikke skjer. Mange mennesker med forhøyet voldsrisiko får god behandling og tett oppfølging, og det er gode grunner til å tro at dette forhindrer mange voldsepisoder. Når dette er sagt – dessverre er oppfølgingen av og til for dårlig. Det er umulig for meg å vurdere oppfølgingen forut for drapene på Kongsberg, men jeg vil uansett hevde at en slik alvorlig hendelse kan skje ved god oppfølging i tråd med dagens lovverk.

Nullvisjon av slike drap er ikke realistisk, og befolkningen bør ikke forledes til å tro det.

Dagens psykiske helsevern er ikke godt nok rustet til å ivareta de oppgaver det er satt til å løse. Det er et klart behov for både flere langtidsplasser i psykiatrien og ikke minst forsterkede boliger hvor mennesker med psykiske lidelser og forhøyet voldsrisiko kan ivaretas over tid.

Kommunikasjonen mellom det psykiske helsevernet og både politiet og kommunale tjenester har også et betydelig forbedringspotensial. Vi må likevel ikke tro at slike forbedringer kan gardere oss helt mot hendelser som på Kongsberg, selv om det kan redusere risikoen noe.

Dette er ikke ment som verken et forsvarsskrift eller en fallitterklæring på vegne av psykiatrien, men snarere en formidling av en ubehagelig sannhet som offentligheten bør være klar over.

Drapene på Kongsberg trenger ikke bety at noen ikke har gjort jobben sin. Det bør politikerne formidle klart.

Og husk: En visshet om at uønskede hendelser vil skje igjen betyr ikke at mennesker med alvorlige psykiske lidelser representerer en stor fare i vårt samfunn.

De aller, aller fleste med disse lidelsene er like ufarlige som deg og meg.