Kronikk

En slags solskinnshistorie

Jeg er alenemoren som løper ut fra barneskolen om morgenen med galskap i blikket. Men det er helt greit.

Ina T. Pettersen på skogstur med to av fire døtre

Jeg tror jeg tjener inkluderingsdebatten best ved å vise at det meste faktisk er mulig, skriver kronikkforfatteren. Her med to av fire døtre.

Foto: Privat

Solskinnshistorier som din er viktige, sa han. Solskinnshistorie? Jeg? Hæ?!

Jeg hadde akkurat fortalt han at jeg ofte opplever fokuset som unødvendig problematiserende når debatten om annerledesfamilier og barn med Downs syndrom i stor grad handler om hvor utfordrende livet blir og er.

Jeg ville gi han en motpol, et praktisk eksempel på at livet fint kan gå videre med samme bredde og fart – tross en hektisk og til tider kaotisk hverdag.

Som alenemor til fire jenter på 4, 7, 12 og 13 år krydret med et ujevnt fordelt antall kromosomer, kombinert med en krevende lederkarriere som jeg har tviholdt på fordi den er viktig for meg, sklir jeg definitivt ikke gjennom tilværelsen på et bananskall.

Jeg er moren med en busslast barn som skramler, ramler, krangler og sjangler av gårde.

Jeg vifter ikke med plakater og roper ikke høyt i tog. Jeg tror jeg tjener inkluderingsdebatten best ved å vise at det meste faktisk er mulig.

Men å bli omtalt som en solskinnshistorie var nytt og uventet. Det er jeg slettes ikke sikker på om stemmer helt, der jeg flyr gjennom hverdagene med håret rett til værs, alltid på vei til neste stopp, neste aktivitet, til nåværende eller kommende krise.

Men er motsetningen til alt som er vanskelig med å være en annerledesfamilie virkelig solskinn? Jeg tror ikke det.

Kanskje er det min genetiske disposisjon som vaskeekte utvandret bergenser som gjør at jeg ser på alt som ikke er sidelengs pøsregn som ålreit vær.

Da blir jo tilværelsen litt som et meteorologisk valg. Jeg velger å være optimistisk i troen på sol mellom alle regnbygene som kommer dundrende ned når vi minst venter det.

Yr.no husker jeg ikke siste jeg hadde tid til å sjekke.

Debatten om annerledesfamilier og barn med Downs syndrom handler i stor grad om hvor utfordrende livet blir.

Jeg er moren som løper ut fra barneskolen om morgenen med galskap i blikket fordi det ringer inn på ungdomsskolen om 7 minutter, og jeg vet allerede at 13-åringen vil komme 6 minutter for sent. Igjen.

Jeg er dama som sklir rundt hjørnet på skoleplassen for å hente på SFO, mens jeg lurer på om 7-åringen min er det siste barnet som blir hentet, samtidig som tenåringen ringer mobilen min for 13. gang på like mange minutter.

Hun legger igjen en fly forbannet melding: «Jeg er den eneste i hele klassen som må gå hjem hver dag fordi jeg helt klart har en mor som ikke bryr seg om barna sine».

Godt det er fem km å gå hjem, tenker jeg, idet jeg putter telefonen i lomma. Da får hun sikkert rast fra seg på veien.

Ganske ofte stemmer det.

Døtrene til Ina T. Pettersen

Vi er kaospatrulje og slamrekorps, men jeg ville ikke byttet for alt i verden, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Jeg er hun som tenker at Toro-Brownie er en genial oppfinnelse og at barnehagejenta fint overlever at strikken mangler i buksebeina i parkdressen, selv om det sludder ute – inntil nettbutikken har rukket å sende den nye dressen med postgang forsinket av covid-smitte.

Vi er antageligvis i karantene nummer fire før den rekker frem. Det går bra. I karantene trenger man ikke strikk i parkdressen.

Oftere enn tidvis er vi både høylytte, forsinkete og kaotiske.

Jeg er B-mennesket som desperat trenger en dusj for å våkne om morgenen, men som dusjer hver kveld fordi jeg vet at morgenlogistikken kollapser totalt hvis jeg skal gjøre det ved dagens oppstandelse.

Matboksene ligger allerede stablet i kronologisk rekkefølge i kjøleskapet. Det tar nemlig minst 4 minutter å smøre 8 skiver med leverpostei og kløyve 2 bananer i passende biter. 4 minutter som knekker morgenrutinen.

Jeg er tidtakeren som vet at de to minste barna må̊ være ferdig kledd med lag én kl. 07.10, for å rekke frokost før 07.35.

Skolesekker må̊ være i bilen til 07.45 for at barna skal ha tid til å få̊ på seg lag to og tre og sitte bundet og bastet med respektive belteanordninger før klokken 08.00, slik at jeg kan bruke tiden frem til 08.07 til å forhandle tenåringer ut av hus og inn i samme bil for at vi skal rekke å levere alle maks seks minutter forsinket.

Jeg sklir definitivt ikke gjennom tilværelsen på et bananskall.

Jeg er moren med både buss og en busslast barn som skramler, ramler, krangler og sjangler av gårde som et usynkront buekorps når vi er på burde-burde selvpålagt søndagstur.

Jeg er dama som har bygget hjemmekontor inni et vindusløst kleskott i ren desperasjon etter å komme meg bort fra spisestuebordet.

Fra kottet styrer jeg det meste av tilværelsen. Både jobb, barnas ukeoppgaver og Nav sine uendelige forespørsler om bekreftelse på det ekstra kromosomet som alle verdens forskere gjentatte ganger har bevist at ingen vokser av seg.

Noen ganger med dårlig samvittighet for alt som burde vært gjort. Men ikke for ukeoppgavene. De betaler jeg gladelig og sikkert upedagogisk for.

Mer når 4-åringen har sunget «Kjære gud», eller en annen sang som ikke har for mange vers til at tidsskjemaet for kvelden ryker, og takker av dagen med et «God natt mamma, sees i morgen – skal du i møte nå?» og jeg lager lyvekryss med fingrene bakpå ryggen:

«Nei da, mamma skal snart sove også», svarer jeg, før jeg smyger meg inn i skapet mitt for kveldsøkten.

Hun har for lengst lært at nåtidens arbeidsliv strekker seg både fremover og bakover og tidvis langt utpå natten som i bakvendtland. I modige øyeblikk satser jeg på at hun samtidig lærer at der går faktisk nesten allting an.

For om mamma kan, kan hun også når hun blir stor. Om hun vil.

Jeg er tidtakeren som vet at de to minste barna må være ferdig kledd med lag én kl. 07.10.

Oftere enn tidvis er vi både høylytte, forsinkete og kaotiske. Og når det blir for mye av det gode er jeg moren som tramper bremsen i bunn på bilen for å vekke barnas vett for at «Nå er det jaggu meg nok!!» på mer eller mindre elegant semantisk vis.

De gangene skriver jeg alltid et mentalt notat bak øret. Husk å bestille full helsekontroll med EKG og blodtrykksmåling.

Jeg glemmer det parallelt med at sportsklokken rapporterer at puls- og stressnivå er på vei ned igjen. Det som ikke er skrevet i den digitale kalenderen glipper. Ofte.

4-åringen tyner meg fortsatt etter seks måneder med sitt hjerteskjærende «Mamma, husker du den gang da det var ha-med-dag i barnehagen og jeg ikke hadde med noe?».

Heldigvis er jeg himla god til å kjøpe is. Is ordner det meste. Spesielt kroneis med jordbær. Også mors samvittighet.

En ren solskinnshistorie er vi altså ikke. Kaospatrulje eller skramlekorps er nok mer dekkende. Det forunderlige er at det er fullstendig bevisst og selvvalgt – og jeg ville ikke byttet det for alt i verden.

Faktisk tror jeg at jeg lærer dem noe.

Noen ganger er det fint vær, ofte er det storm og orkan. Sol og medvind tar vi gjerne mer av. Solskinnshistorie derimot er for lettvint. Solen skinner likevel ofte nok til at jeg tenker livet er rikt.

Når jeg gjør status over dagens eventer etter solen har gått ned, er det uansett ikke så farlig hva yr.no meldte av vær. Da vet jeg at vi selvfølgelig fikset det denne gangen også.

Eller som 7-åringen så mye bedre ville sagt det entusiastisk med både ord og tegnspråk: «Bra jobba, mamma!».