Jeg gleder meg til å ønske andre god jul. Jeg gleder meg til å feire jul med venner og familie.
Samtidig har denne førjulstiden gitt meg en klump i magen, en klump jeg ikke ønsker å gi plass.
Helt siden jeg kom til Norge for første gang da jeg var fire år, har jeg kjent at julen handler om samhørighet, nestekjærlighet og fellesskap. Min plass rundt julebordet har aldri gitt meg en følelse av utenforskap, selv om jeg har bakgrunn fra Midtøsten.
Snarere har det handlet om at jeg har vært en inkludert deltaker, som har hatt sin naturlige plass rundt bordet, selv når bordet var dekket med ribbe og medisterdeig.
Noen av mine beste minner er fra juletiden, sammen med dem som kjenner tradisjonen best. Julebord med pinnekjøtt fra Vestlandet på Norges Handelshøyskole, «Tre nøtter til Askepott«» hos min ekskjæreste og julefrokost hos en av mine beste venner, er bare noen av de gode minnene.
Felles for alle er at jeg har følt meg inkludert. Helt uten forbehold.
Klumpen jeg har hatt i magen denne førjulstiden har sin rot i noe dypt urettferdig og fremmedgjørende.
Oppfattes jeg, og de som likner på meg, som noen som vil fjerne juletradisjonen?
Oppfattes jeg, og de som likner på meg, som noen som vil kneble stolte norske tradisjoner?
Oppfattes jeg, og de som likner på meg, som at vi egentlig ikke har vår plass rundt julebordet?
Etter at det ble påstått at en skole i Seljord ville unngå ordene julemat og juleball, har uttalelser fra Kjell Ingolf Ropstad og Høyre virket som en katalysator for fremmedgjøringen.
Billige, opportunistiske og populistiske poenger skulle sankes kjapt og effektivt. Helst uten noen form for redegjørelse av konsekvenser, og uten å undersøke saken nærmere. Det er ikke så nøye om det var Jehovas vitner de tok hensyn til når de gikk bort fra å bruke julebegrepene, her var det poeng å sanke.
Kulturkampen hadde fått skjenket bensin på bålet i rause mengder, fra et hold som tidligere var forbeholdt Frp og andre mindre grupper. I denne blinde poengsankingen har man fått et utilsiktet tap. Moderate innvandrere som ønsker å være en del av den norske tradisjonen føler seg utenfor.
Innvandrere som stolt tar med barna sine på julemarkeder. Innvandrere som strever for å lære seg forskjellen på når det er riktig å ønske god jul og når man skal si gledelig jul. Alle innvandrerne som ønsker å være en del av det flotte fellesskapet julen bringer med seg.
Hvis våre fremste partier og folkevalgte utøver en slik retorikk, hva kan vi da forvente av alle andre i det lukkede rom? Av Høyre og Ropstad forventer jeg mer.
Til jul skal jeg nok en gang spise pinnekjøtt med familien, kose meg på julebord og på julefrokost hos min venn og hans familie.
Jeg nekter å la min jul bli en skyteskive for en fiktiv kulturkamp i håp om høyere politisk oppslutning.
Denne julen skal jeg være med igjen.
God jul!
