Kronikk

En mer pappavennlig verden

Er det slik at mor alltid vet hva som er best for barn? Jeg har selv erfart hvordan norske institusjoner fokuserer på mor framfor far.

Ingvild Almås

Om vi virkelig vil at far skal ta like mye ansvar for barns velferd som mor, er det ikke da også naturlig at far skal ha lik adgang til støtteordninger som gjelder barna? Det skriver professor i samfunnsøkonomi, Ingvild Almås.

Foto: Inga Boasson

«Det er bedre å gi støtte til mødre, fedre sitter bare på puben og drikker.»

Dette er noe som ofte blir sagt, både i fagmiljøer og blant byråkrater. Troen på at mødre er bedre forvaltere av støtte til familier, både i høy- og lavinntektsland, har vært en såkalt vedtatt sannhet.

Vi har ingen forskningsresultater som støtter at mødre tar bedre valg på vegne av familien enn det fedre gjør.

Dette er bygget på en sterk tro på at støtte til mor, enten i form av penger eller andre støtteordninger, er bedre både for barn og familie – og for likestilling.

Dette er også en påstand som har guidet mye av familiepolitikken i vestlige land, og bistanden til barns utvikling i fattige land.

Er det virkelig slik at det alltid lønner seg å fokusere på mor? Er det slik at mor alltid vet hva som er best for barn?

Siden det ser ut til at det er bred enighet om er at det er sånn, er det overraskende hvor lite forskning vi har for å støtte påstanden.

Jeg har, sammen med forskere ved blant annet Norges Handelshøyskole og Yale University studert om mødre faktisk bruker pengestøtte mer fornuftig på familiens vegne enn fedre. Og foreløpig finner vi ingen indikasjon på at fedre bruker penger mer ufornuftig, for eksempel i form av mer tobakk og alkohol, enn det mødre gjør.

Mer pappavennlige institusjoner vil kunne være et viktig virkemiddel for å fremme likestilling i dagens Norge.

Om noe, ser det ut til at mor i noen tilfeller bruker mer på private nytelsesgoder enn far hvis de får mer penger i hende, noe som muligens skyldes at de har mindre private penger å rutte med i utgangspunktet.

I et forsøk i India var det slik at vi ga overføringer til mor eller far, og det var tilfeldig hvem som ble valgt.

Vi så i hovedsak ingen forskjeller i bruken av penger mellom mødre og fedre. Om noe, så vi en svak tendens til at mor i noen tilfeller brukte mer på skjønnhetsprodukter til seg selv.

Det kan være flere grunner til dette, men det som er klart i denne studien er at far ikke bruker pengene som vi overførte på puben. Fedrene investerte like mye i skolegang, og de kjøpte like mye og like sunn mat som mødrene.

Vi har tilsvarende studier i andre land, blant annet i Nord-Makedonia. Resultatene varierer noe mellom studiene – kvinner bruker i noen tilfeller noe mer på mat og klær, mens far fokuserer på andre utgifter men felles er at vi ikke finner noen støtte for at penger gitt til far er penger brukt på puben.

Dette var helt klart ute av synk med den idealiserte drømmen om et likestilt Norge.

Men hvor stor tro har vi her i Norge på at far og mor er like gode til å ta vare på et barn? Jeg har selv erfart hvordan norske institusjoner fokuserer på mor framfor far – et eksempel er barnetrygden som automatisk går til mor.

Jeg er gift med en mann som tar mye ansvar for vårt felles barn.

Helt fra veldig tidlig delte vi permisjonen likt, og etter at jeg begynte å pendle til Sverige på jobb, har mannen min helt klart tatt minst like mye, om ikke mer, ansvar i hjemmet.

Ved en feil ble jeg et år registrert som bosatt i Sverige, mens min mann og vårt felles barn fremdeles var registrert som boende i Norge.

Dette førte til at vi automatisk mistet både barnetrygd og barnehageplass.

Det krevde innsats, og endatil en søknad fra far, for at han skulle få rettigheter til barnetrygd og barnehageplass for vårt barn. Dette føltes urettferdig for han som faktisk ikke hadde flyttet, og endatil tok mest ansvar for barn og hjem i de periodene hvor jeg reiste mye.

Dette var helt klart ute av synk med den idealiserte drømmen om et likestilt Norge.

Noen oppfatter dette som et klart signal om at hovedansvaret for barn faktisk ennå ligger på mor, og at hun derfor er i bedre stand til å ta kloke valg om bruk av pengene.

Jeg har selv erfart hvordan norske institusjoner fokuserer på mor framfor far.

Vi trenger mer forskning på dette området – også i Norge – men per i dag har vi ingen resultater som støtter at mødre tar bedre valg på vegne av familien enn det fedre gjør.

Derfor virker fokuset på mor urettferdig og det står i fare for å sende feil signaler til både mødre og fedre.

Om vi virkelig vil at far skal ta like mye ansvar for barns velferd som mor, er det ikke da også naturlig at far skal ha lik adgang til støtteordninger som gjelder barna?

Globalt, kan det fremdeles finnes gode argumenter for at vi ønsker å støtte kvinner og mødre framfor fedre, men dette kan knyttes til likestilling mellom kjønnene, snarere enn bevis for at dette er bedre for barna.

Er det slik at mor alltid vet hva som er best for barn?

I samfunn der kvinner og mødre har mye mindre beslutningsmyndighet i familiene, og der mor ikke disponerer egne økonomiske midler i det hele tatt, kan det være gode grunner til å innrette støtteordninger mot mor.

I dagens Norge, er utfordringene nok i større grad knyttet til mødre og fedres fordeling av ansvar og tid i hjemmet, enn til mangel på muligheter og rettigheter for mor.

I et slikt klima, kan tradisjonelle familieinstitusjoners fokus på mødre opprettholde tradisjonelle rollefordelinger, snarere enn å fremme likestilling.

Mer pappavennlige institusjoner vil derfor kunne være et viktig virkemiddel for å fremme likestilling i dagens Norge.