Jeg leste innsatt Marius' kronikk på NRK Ytring nylig.
Historien hans gjør sterkt inntrykk. Det gjør også personlige møter med innsatte som isoleres.
Derfor ønsker jeg å kommentere isolasjonsproblematikken i Norge fra mitt ståsted som fengselsleder i Oslo fengsel.
Skjerper oss
Over tid har jeg opplevd et enormt fokus på isolasjon i norske fengsler. Det er jeg glad for.
Jeg har tro på at vi nå er i ferd med å legge år med omfattende bruk av isolasjon bak oss.
Dette skyldes både Sivilombudsmannens arbeid og Kriminalomsorgsdirektoratet, som har satt isolasjon øverst på agendaen.
En arbeidsgruppe har kommet med en tiltaksplan for å redusere bruk av isolasjon i norske fengsler. Direktoratet har nylig sendt ut et høringsnotat med forslag til omfattende regelverksendringer, som vil gi langt mindre isolasjon.
I tillegg gjør Oslo fengsel mye selv. Vi innfører nå nye dagsordener med minst to timer fellesskap per dag for alle og vi tilbyr nye aktivitetstilbud.
Umenneskelig
Isolasjon er ikke et entydig begrep. Det Marius skriver om, er «faktisk isolasjon». Det betyr at den innsatte isoleres fra meningsfull kontakt med andre mennesker ved innlåsing på cella, uten at dette er begrunnet med etterforskningsmessige eller sikkerhetsmessige hensyn.
Reell begrunnelse er ofte at dagsorden i en avdeling ikke gir rom for mer enn én til to timer fellesskap per døgn på grunn av bemanning og bygningsmessige forhold. Dermed får de innsatte for lite menneskelig kontakt.
Det er ikke holdbart, både fordi domstolene stadfester at dette er ulovlig, men også fordi det er umenneskelig.
Flere sliter psykisk
Forskning viser at isolasjon kan føre til omfattende skadevirkninger, både psykisk og fysisk. Innsatte kan være en utsatt gruppe, og varetektsinnsatte kan være i en særlig sårbar situasjon.
Relativt mange innsatte har psykiske plager og/eller rusproblemer. Mange opplever en brå og dramatisk overgang fra et liv i det fri.
Vi som jobber i fengsler er lovpålagt å forebygge og avhjelpe skadelige virkninger av isolasjon, og skal legge til rette for at domfelte kan gjøre en egen innsats for å motvirke nye straffbare handlinger. Vi kan ikke møte dette med isolasjon.
Mange innsatte har et tilbud gjennom arbeid, skole, Nav arbeidsmarkedskurs eller fritidsaktiviteter. Vi samarbeider med andre forvaltningssamarbeidspartere og frivillige organisasjoner. De fleste har langt mer enn to timer fellesskap hver dag.
Samtidig er det altfor mye isolasjon. Budsjettkutt gir ikke mulighet for økt ambisjonsnivå når det gjelder isolasjon og sårbare innsatte. Alvoret forsterkes av et økt antall innsatte med psykiske lidelser.
Dette er bekymringsfullt.
Må lukke døra
Fengsel er en unik arena for å drive påvirkningsarbeid. Bare det faktum at denne innsatte er tilgjengelige og nykter, er i seg selv et godt utgangspunkt for å endre seg. Vi må i stedet i stor grad lukke døra.
I de senere årene er temaet isolasjon i kriminalomsorgen satt på dagsorden av internasjonale overvåkningsorganer og Sivilombudsmannen.
Kriminalomsorgen har besvart anbefalingene gjennom flere besøksrapporter. Etter min oppfatning har vi forbedret oss kraftig på en rekke områder.
«Faktisk isolasjon», som Marius beskriver i kronikken, står igjen med et særlig forbedringspotensial.
Sivilombudsmannen har avgitt en egen melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler. Denne rapporten, og Marius' kronikk, understreker behovet for å legge til rette for nødvendige endringer.
Dette krever ressurser. Jeg har tro på at det blir mindre isolasjon dersom bemanningen øker og regjeringen fortsetter å bygge nye fengsler. Det vinner alle på.
Hvordan havnet vi her?
Hvordan har vi kommet i en slik situasjon? Der fengslenes isolasjonspraksis erkjennes ulovlig av domstolene fordi den anses i strid med Grunnloven og internasjonalt forpliktende regelverk?
Som Sivilombudsmannen påpeker, skyldes dette først og fremst mangel på ressurser og bygningsmessige forhold. Andre årsaker er endringer blant den gruppen som sitter i norske fengsler, kulturelle forhold og regelverk.
Norsk kriminalomsorg roses verden over. Det er etter min mening fortsatt fortjent.
Men samtidig må vi tørre å stille spørsmål om rosen kan ha gjort oss noe blinde og bidratt til aksept for bruk av «faktisk isolasjon». Jeg erkjenner mitt medansvar her.
En av kriminalomsorgens verdier er åpenhet, og vi viser frem både våre moderne «modellfengsler» og våre utdaterte, uhensiktsmessige fengsler.
Jeg oppfordrer politikere til å besøke Oslo fengsel for å få mer innsikt i dette viktige temaet. Velkommen!
Les kronikken til Marius, innsatt i Oslo fengsel og programleder i Røverradioen:
