Kronikk

Mindre livssynsfrykt, mer åpenhet

De som ikke frykter religion, men bruker religionen for å skape frykt, må imøtegås med fasthet, skriver Sturla J. Stålsett, leder av Tros- og livssynspolitisk utvalg, som leverer sin utredning til kulturministeren i dag.

Kosovo Headscarf Ban

'Myndighetene kan bli opptatt av å begrense eller usynliggjøre religionens eller livssynets rolle i samfunnslivet. Det ser vi i mange land', skriver Sturla J. Stålsett, leder av Tros- og livssynspolitisk utvalg.

Foto: Visar Kryeziu / Ap

Den dype overbevisningen sitter ikke bare i hodet. Den sitter i hele kroppen. Den sitter i hjertet. Den handler om følelser. Om samvittighet. Om selvfølelse og om bilder av de andre.

Derfor er spørsmål om tro og livssyn så politisk brennbare. Samfunnsutviklingen, og hva som er politisk mulig, preges av folks dypeste overbevisninger. Og der politikk og følelser er koblet sammen, er det kort vei til høy temperatur og sterke motsetninger. Vi ser det hver dag i mediene – fra strid om karikaturer og kvinners klesdrakt, til debatten om norsk kulturarv, og om matskikker og synlig tro i skolen.

LES OGSÅ:

Ulike overbevisninger

Det gjør tros- og livssynspolitikken viktig i ethvert samfunn, uavhengig av befolkningens sammensetning. Men det gjør den ekstra viktig når vi må leve sammen med ulike dype overbevisninger: religiøse og sekulære; kristne og muslimer, jøder, humanister, buddhister, sikher.

Myndighetene kan bli opptatt av å begrense eller usynliggjøre religionens eller livssynets rolle i samfunnslivet.

Sturla J. Stålsett, leder av utvalget

Denne spesielle nerven i tros- og samvittighetsspørsmål kan føre til en generell politisk skepsis mot, eller til og med frykt for, troens eller den sterke overbevisningens nærvær og former. Myndighetene kan bli opptatt av å begrense eller usynliggjøre religionens eller livssynets rolle i samfunnslivet. Det ser vi i mange land.

Det livssynsåpne samfunn

I dag, mandag 7. januar, legger det regjeringsoppnevnte tros- og livssynsutvalget fram vår innstilling til kulturminister Hadia Tajik. Her anbefaler vi åpenhet, ikke frykt. Åpenhet for at tro og livssyn kan utfolde seg, for å utfordre og utfordres.

Utvalget anbefaler fortsatt inkluderende tilrettelegging for livssyn i samfunnet, ikke begrensning eller nøytralisering. En avgjørende forutsetning for dette er at staten møter alle borgeres livssyn på en respektfull og likeverdig måte.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Rapporten har fått tittelen «Det livssynsåpne samfunn». Med det livssynsåpne samfunnet tenker utvalget på et samfunn som ikke frykter eller begrenser borgernes tro og sterke overbevisninger. Og som er åpent for forskjellige livssyn – ikke bare ett, eller noen utvalgte. Et samfunn som har gir rikelig rom for både majoritetens og minoritetenes livssyn.

Utvalget anbefaler fortsatt inkluderende tilrettelegging for livssyn i samfunnet, ikke begrensning eller nøytralisering.

Sturla J. Stålsett, leder av utvalget

En politikk for et livssynsåpent samfunn vil ha som mål at borgernes dype overbevisninger ikke skaper uforsonlighet og atskillelse, men i størst mulig grad fungerer som verdimessige bærebjelker og grensestolper for livet i fellesskap – også i politikken.

Ikke harmonisere

Hvordan få til dette? Forskjellene må tas på alvor, ikke harmoniseres bort. Det må være åpenhet for kritikk og skarpe meningsutvekslinger. De som ikke frykter religion, men tvert imot bruker religionen for å skape frykt, må også imøtegås med fasthet. Et demokratisk samfunn kjennetegnes ved at det kan håndtere grunnleggende uenighet på måter som fremmer samhandling og fellesskap. Følelsenes ubestridelige kraft, som både kan være motiverende og konfliktutløsende, må balanseres mot fornuft, saklighet og forutsigbare politiske ordninger.

Organisert dialog har vist sin styrke på livssynsfeltet. Det så vi ikke minst her hjemme midt i karikaturstridens hete. Utvalget understreker at dialogen ikke må brukes til å harmonisere eller undertrykke uenighet. Dialogens form og innhold kan stadig videreutvikles. Og den trenger institusjonelle rammer. Dialog bør være saklig, og nøkternt utforskende. Men den kan også være en anstrengelse for å forstå hverandres dype engasjement og følelser, en «diapatos».

Minoriteter og majoritet

I et velfungerende demokrati kan ikke forholdet mellom minoriteter og majoritet avgjøres av antall og stemmetall alene. Det gjelder også på tros- og livssynsfeltet. Å møte enhver på en likeverdig måte, innebærer ikke nødvendigvis matematisk nøyaktighet eller strikt formell likebehandling. Det kan være saklig å ta spesielle hensyn, både til minoritetene og majoriteten. Men historien så vel som vår politiske samtid viser oss klart at direkte eller indirekte diskriminering på grunn av livssyn bare bidrar til å øke konfliktnivået. Og det er som kjent minoritetene som er mest utsatt for dette – ikke majoriteten.

I et velfungerende demokrati kan ikke forholdet mellom minoriteter og majoritet avgjøres av antall og stemmetall alene.

Sturla J. Stålsett, leder av utvalget

Dessuten er diskriminering selvsagt i strid med våre grunnleggende menneskerettighetsforpliktelser. Tros- og livssynsfriheten er fundamental, og den innebærer retten til ikke bare å mene og tro hva man vil, men også praktisere sin tro, uten å bli diskriminert. Menneskerettighetene må være vårt felles fundament, som kong Harald framhevet det i sin nyttårstale.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Vanskelige avveininger

Hvordan veie retten til tros- og livssynsfrihet opp mot andre rettigheter – og andres rettigheter? Dette er en av de store utfordringene i tros- og livssynspolitikken. I utredningen «Det livssynsåpne samfunn» tar utvalget stilling til en rekke aktuelle kontroversspørsmål, der forskjellige rettigheter og interesser kommer i spenning: Hensynet til likestilling mellom kjønnene i trossamfunn, reservasjonsretten for fastleger, religiøst begrunnet slakt uten bedøvelse, og situasjoner innen arbeidsliv og trygdeforhold som for eksempel unntak for bruk av verneutstyr på grunn av turban, eller fritak fra arbeidsplikt på bestemte dager for å oppfylle religiøse plikter.

Her finnes dissenser, som er klart gjort rede for.

Sturla J. Stålsett, leder av utvalget

I avveiningene legger utvalget spesiell vekt på å ivareta barns rettigheter. Utvalget drøfter eksempelvis barns selvstendige tros- og livssynsfrihet, livssynsbaserte privatskoler, undervisning, og religiøs/livssynsmessig myndighetsalder. I utvalgets forslag til ny lov om tilskudd for tros- og livssynssamfunn stilles det klare betingelser om å ikke krenke barns rettigheter og interesser.

Dissenser

Anbefalingene på disse og andre punkter vil ventelig vekke debatt. Grundige avveininger i slike komplekse spørsmål gjør det ikke alltid enklere å lande samlet på ett standpunkt. Utvalget gjør heller ikke det. Her finnes dissenser, som er klart gjort rede for. Ofte er selve drøftelsen, og kriteriene som brukes i denne, noe av det viktigste. Det er den som kan gjøre det mulig å forstå og leve med uenigheter, og sikre aksept for nødvendige politiske beslutninger og lovbestemmelser.

Det er for å fremme slike saklige avveininger at utvalget legger fram forslag til veiledende prinsipper, og anbefaler raus og robust åpenhet, ikke frykt, som rettesnor i tros- og livssynspolitikken.