Som relativt ung og fersk i arbeidslivet, likte jeg vinterferieuka veldig godt. Det var færre møter og mer tid til å løse arbeidsoppgavene mine. De «voksne» kollegene hadde ferie, det samme hadde kundene mine.
Jeg jobbet som konsulent. Mange var på hytta, og mens jeg jobbet det jeg kunne for å komme i mål med oppgavene mine, undret jeg meg over hvor mange ferieuker eldre kolleger egentlig hadde i løpet av året.
Nå som jeg selv har blitt en av de «voksne» arbeidstakerne, har jeg fått et nærmere innblikk i dette feriefenomenet og forstår at ganske mange jobber fra hytta i vinterferieuken, antagelig akkurat nok til å slippe å bruke feriedager.
Hva som er «nok», er svært individuelt: Tre timer med rapportering eller en halvtimes mail-korrespondanse, hvem vet? «Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver», sier arbeidsmiljøloven.
Å være til disposisjon, med dagens digitale hjelpemidler, kan bety så mangt.
Urettferdig forskjell i arbeidslivet
Halvparten av norske arbeidstakere har en jobb hvor det er mulig å jobbe fra hytta. Den andre halvdelen har stedbundne jobber; sykepleieren, patruljerende politi og bussjåføren kan ikke løse arbeidsoppgavene sine fra hytta.
Disse arbeidstakerne må være til stede på arbeidet sitt, med full konsentrasjon hele dagen, hele uker, mange av dem også i vinterferien, juleferien, natt og helg.
De har hva vi anser som viktige samfunnsjobber, men får ikke nødvendigvis så veldig godt betalt.
Det er sjelden deres stemmer som blir hørt i debatten om norsk arbeidsliv og diskusjonen om at vi må jobbe mer fremover – for å ha råd til velferdsstaten under eldrebølgen. Stemmene som ytrer seg, tilhører stort sett akademikere som både er godt betalt og har mulighet til å jobbe fra hytta i vinterferien.
De kan sjekke mailen sin av og til, mens de tester føret i skisporet, og samtidig få betalt, fordi de er «til disposisjon for arbeidsgiver».
Pensjonsreform for akademikere
Pensjonsreformen som skal få arbeidstakere til å stå lengre i jobb, er dessuten også laget av og for akademikere.
Å arbeide til man er godt opp i 70-årene er mulig foran en PC-skjerm, men et uoppnåelig mål for mange av dem som jobber i blant annet barnehage og i hjemmetjenesten – meningsfulle, men tunge yrker hvor en stor andel blir uføre før de når pensjonsalder allerede i dag.
Helsesektoren mangler penger og hender fremover, og det er nettopp derfor økonomene i Finansdepartementet ber alle jobbe mer.
Gjennom min konsulentjobb har jeg det siste tiåret intervjuet arbeidstakere i kommunal helsesektor. Historiene er dystre: De må løpe stadig raskere på jobb.
Urovekkende nok konkluderer Helsepersonellkommisjonen med at ansatte i offentlig helsesektor i fremtiden skal få til enda mer enn de gjør i dag. Er det realistisk?
De «voksne» har sviktet
Den unge generasjonen arbeidstakere møter i dag et annet arbeidsliv enn for 10 og 20 år siden. Terskelen har økt: Oppgavene er flere og ansvarsområdene mer komplekse. Unge lovende møter et arbeidsliv uten grenser: Vær så god, jobb! Helst så mye du makter.
De «voksne» arbeidstakere har sovet i timen. De har ikke kjempet for et bærekraftig arbeidsliv.
Ærlig talt tror jeg mange i akademikerjobber ikke engang forstår alvoret – antakelig føles det enda mer fjernt etter en uke med fjelluft, snø og koselige stunder i hytta man selv eier, på fjellet.
Penger er ikke problemet
Neste skoleår blir også jeg tvunget til å finne ekstra ferieuker, ettersom datteren min ikke lengre har tilbud om SFO. Også jeg er i en privilegert arbeidssituasjon og kan forsøke meg på vinterjobbeferie på fjellet – hvis jeg får lånt meg ei hytte.
Men hytteturen får jo en bismak. Den offentlige velferdsstaten bygges ned foran øynene våre, og arbeidstakere i helsesektoren tvinges i knestående. Hvordan kan jeg da kose meg med «gjemmekontor» på hytta?
Det er absurd å høre at Norge mangler penger når nordmenn i snitt er de rikeste menneskene som noen gang har gått på denne planeten. Det finnes penger nok, men de er dessverre ujevnt fordelt.
Vi må kreve en endring
De siste årene har jeg gjort et dypdykk i det moderne arbeidslivet som research til en bok jeg har skrevet som handler om hvordan vi kan jobbe mindre og leve mer. Jeg har lært at det er mye makt i det å være arbeidstaker, særlig når vi går sammen.
I perioder hvor fagbevegelsen står sterkt, styrkes også velferdsstaten og omfordelingen bedres.
Sammen må vi kreve en endring, styrke velferdsstaten og skape et mer bærekraftig arbeidsliv. Vi må lykkes med det forrige generasjon ikke klarte; kjempe frem et bedre og mer rettferdig samfunn.
Et steg på veien er redusert arbeidstid, og kanskje er det kontoransatte med vinterferien på hytta som må kjempe frem endringen. Forrige gang arbeidstiden ble redusert, i 1986, var det nettopp kontoransatte som gikk i front.
Hytteturen bør bli mer enn en drøm for flere. Nå er det på høy tid å gi alle arbeidstakere det godet det faktisk er, å ha litt ekstra fritid.
