En rekke saker har vært slått stort opp i kjølvannet av Helsedirektoratets retningslinjer for veiing og måling av barn og unge. Denne sommeren har sakene dreid seg om såkalte ”grensetilfeller”, der et barn bare så vidt har verdier som tilsvarer overvekt i helsesøsters tabeller.
Saken er altså at helsemyndighetene har innført en praksis hvor det som fungerende divisjonsdirektør Henriette Øien omtaler som ”vanskelig”, likevel blir redusert til tall, uttrykt gjennom barnets veide vekt og utregnede kroppsmasseindeks.
Vi har forståelse for at veiing og måling av store barnegrupper kan sørge for nødvendige data for å følge tendenser og trender i vektutviklingen blant norske barn og unge. Det er den individuelle oppfølgingen som er hektet på veiingen vi er kritiske til og som eksempler i mediene i sommer har vist at kan gå ganske galt.
Vet ikke hvordan det føles for barna
Denne metoden kan være et eksperiment som direktoratet vet svært lite om nytten og konsekvensene av. Samtidig omfatter den mange tusen barn og unge. For selv om rutinemessig veiing og måling ble innført for alle 3. og 8.-klassinger for mer enn 5 år siden, savnes det fremdeles studier som evaluerer «effekten».
Følg debatten: NRKDebatt på Facebook
Vi vet ikke hvordan barn og unge erfarer det å bli veid og målt, og vi vet ikke hvordan barn og unge følges opp etter at de har havnet i kategorien «overvektig».
Stoppet veiing i 1998
Helsedirektoratets Henriette Øien forsvarer retningslinjene. Hun sier at det ikke er fare for at barn får spiseforstyrrelser selv om de får høre at de er overvektige. Vi vil snu spørsmålet på hodet: mener Helsedirektoratet at det er holdepunkter for å hevde at barn og unge blir sunnere og friskere av å få høre det, slik praksis er nå?
Her er det verdt å nevne at rutinemessig veiing av skolebarn ble stoppet i Norge 1998. Begrunnelsen for å gjøre det var bla at mange erfarte det som et stort ubehag å bli veid. Helsemyndighetene var dessuten bekymret for å opprettholde en praksis som bidro til negativt kroppsbilde og spiseforstyrrelser.
Bidrar til jojoslanking
I vår egen forskningsempiri er det foruroligende mange kvinner og menn som opplevde den rutinemessige veiingen. Å bli gjort oppmerksomme på at de var i faresonen for å utvikle fedme, fikk betydning for dem. Det ga dem et problematiske forhold til mat, vekt og kropp i voksen alder.
For flere ble barne- og ungdomsalderen starten på livslang jojoslanking og ulike former for spiseforstyrrelser. Ønsket fra helsemyndighetene om å forebygge vekt- og helseproblemer kan like gjerne kan skape nye og uforutsette problemer for barnet det gjelder. Her trengs det mer forsking av hva det kan innebærer å peke ut enkeltbarn. Dessuten må man finne ut hvordan det best kan gjøres, og det kan ikke ureflektert tas for gitt at forebygging er bedre enn behandling.
Barnelege bekymret
Barnelege og forsker Ane Kokkvoll er blant dem som er bekymret for barna som kalles inn og som ligger akkurat på vektgrensen. Hun påpeker som oss, mangelen på forskning som kan si noe om hvordan dette påvirker barn. Hun sier at «Når ein tar opp vektproblematikk med eit barn som er langt nede på skalaen, trur eg det er ei fare for at ein bevegar seg inn i eit risikabelt område.»
Vi tviler ikke på direktoratets gode intensjoner i arbeidet med den økte forekomsten av overvektige barn og unge. Vi er imidlertid bekymret for dem som blir grovsortert inn i kategorien «overvekt». Det gjelder barn som er både aktive, sunne og friske, og som etter foreldrenes tilbakemeldinger ser helt normalvektige ut.
Les også: – Jo, ungen din er overvektig
Reaksjonene fra ”folk flest” i denne saken tyder på at Helsedirektoratets praksis heller ikke er i takt med folkemeningen. Mange foreldre er bekymret for at meldingen fra helsesøster kan være et påfyll til et betydelig kroppspress mot barn. Det gjelder særlig barn som aldri skulle hatt en slik oppmerksomhet, som ikke er synlig tykke, men som er aktive og friske.
Bør lære av reaksjonene
Her bør Helsedirektoratet gå i seg selv og lære av reaksjonene. Det første de bør gjøre er å heve grensene for individuelle tiltak. Det finnes lite eller ingen dekning for å hevde at en BMI-grense på 25 alene er helseskadelig. Det vil være en rekke andre forhold i tillegg til vekt som eventuelt har betydning, men slik praksis er nå, er det først og fremst tallene som begrunner tiltak.
Les også: Helsesøstera sa at hennar 6 år gamle dotter var for tjukk
Det å gripe inn kan selvsagt føre til det helsemyndighetene ønsker: forebygge overvekt Helsedirektoratet må også erkjenne at resultatet er helt åpent og at inngripen like gjerne kan føre til det motsatte, at barn og deres foreldre blir sykelig opptatt av kropp, vekt og mat.
Pengene som brukes på alt dette kunne vært brukt på frukt og grønt og mer tilpasset fysisk aktivitet i skolen. I tillegg kunne man brukt dem på et utvidet fag om kropp og helse der man snakker om kropp, kroppspress, mat og aktivitet. Sunnhet, livskvalitet og bevegelsesglede må vektlegges, mens kroppsvekt og kroppsidealer må problematiseres slik at barn og unge kan få et reflektert forhold til sin egen situasjon.
Delte reaksjoner
Reaksjonene fra helsepersonell på målingspraksisen har vært delte. Kommuneoverlege Laila Didriksen uttaler i sin blogg at BMI er «svært mye bedre enn skjønn og øyemål» selv om det innebærer å «kalle inn noen foreldrepar ekstra».
Hun unnlater å nevne at BMI er lite egnet til å si noe om det enkelte barns helsetilstand og dermed hvorvidt det er behov for å gripe inn. Didriksen mener videre at helsesøstre ikke trenger å beklage at de gjør jobben sin når de tross alt følger nasjonale retningslinjer. Men det kan aldri være godt nok at helsepersonell ”bare gjør jobben sin”. Den jobben må alltid følges av kritisk vurdering og faglig refleksjon.
