Mandag den 4. november i år inngikk legemiddelgiganten Johnson & Johnson et milliardforlik med amerikanske domstoler for å unngå en alvorlig straffesak for forskningssvindel, falsk markedsføring og uetiske eksperimenter med det kjente psykofarmakaet Risperdal. Hendelsen forbigås i stillhet i norske medier.
I 2011 hadde legemiddelprodusenten AstraZeneka betalt totalt 1,9 milliarder dollar til amerikanske pasienter og myndigheter for forskningssvindel, falsk markedsføring, skader og dødsfall, av psykofarmakaet Seroquel.
I 2012 kunne utenlandske medier melde at legemiddelprodusenten GlaxoSmithKline måtte inngå et forlik på om lag 3 milliarder dollar for lignende forbrytelser. Denne gangen var det «lykkepillen» Paxil som ikke virket som markedsføringen lovet.
Listen over legemiddelprodusenter som har kjøpt seg fri fra alvorlige straffer for sine forbrytelser er lang. Dette er bare noen få utvalgte eksempler. Felles for dem alle, er at disse preparatene er flittig brukt i norsk psykiatri, uten at de alvorlige farene, og de kriminelle forholdene rundt spredningen av disse skadelige pillene er gjort kjent. I norsk offentlighet er dette å regne som ikke-saker.
LES OGSÅ «Det handler om riktig bruk av legemidler» (19.11) av Helsedirektør Bjørn Guldvog.
Silje tok sitt eget liv
Tirsdag 5. november sendte NRK Brennpunkt-dokumentaren «Bare en pille til» der foreldreparet Espen og Lise Øwre står frem og forteller om tapet av sin datter Silje. 20 år gammel tok hun sitt eget liv på et hotellrom i Oslo, etter mange års feilbehandling og overmedisinering i psykiatrien.
Forskrekket kunne Espen og Lise konstatere at deres datter hadde fått utskrevet utrolige mengder narkotiske preparater, samt en cocktail av sterke personlighetsforandrende psykiatriske medikamenter, som hver for seg har sterke bivirkninger som depresjon, psykoser og økt selvmordsfare.
LES OGSÅ: «Ansvarspulverisering i psykiatrien» (10.11) av Espen Øwre
Dessverre er dette en kunnskap ingen i norsk helsevesen tør å se i øynene. Heller ikke norske medier makter, eller ønsker, å belyse dette. Og heller ikke i kjølvannet av Brennpunkt-dokumentaren, klarer de ulike aktører/debattanter og holde en diskurs som kan belyse de ekstremt skadelige forholdene som forekommer i psykiatrien og farmasiaindustrien.
I selve dokumentaren er de ansvarlige myndigheters talsmenn mildt sagt apologistiske og selvrettferdige. Sykehuset som hadde Silje i behandling, anerkjenner medikamentenes alvorlige bivirkninger, men nekter for at disse bivirkningene hadde slått inn på Silje. Uten å underbygge påstanden.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
«Bare noen narkomane fastleger»
Når det innrømmes feil- og overmedisinering, henges det på enkelte narkomane fastleger, og utskriving av «vanedannende» (les narkotiske) preparater. Det blir løftet opp som hovedproblemet. Altså en «glipp» i systemet. Jørgen Skavlan innrømmer at fastleger kan være for slepphendte, og Per Fugelli advarer mot økt utskriving av antidepressiva på unge jenter. Prisverdige erkjennelser fra dyktige fagmenn, men det blir like verdifullt som å erkjenne punkterte dekk på en brennende bil.
Sannheten er at Brennpunkts dokumentar ikke viser at det var «små glipper» i systemet som forårsaket Siljes død – det var selve systemet. Og systemet i Norges mentale helsesektor, fra de tunge psykiatriske institusjonene og spesialisthelsetjenesten, til fastlegekontorene, til gamlehjem og skolehelsetjeneste, er designet av psykiatere som har nære bånd til legemiddelindustrien.
Det er dette skitne ekteskapet som forårsaker unaturlig og tragisk død hos norske mentalpasienter. Og det er denne mørke sektoren i vårt helsevesen, som så desperat ønsker å unngå offentlighetens lys.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Mine egne erfaringer
Etter selv å ha følt på kropp og sinn skadene ved både medikamentell rusbehandling, og blitt feilmedisinert med ulike former for psykofarmaka i en årrekke, valgte jeg å engasjere meg i dette problemet i 2008, som talsmann for CCHR Norge (Citizens Comission on Human Rights).
Siden da har jeg møtt og snakket med flere hundre ofre for psykiatriske overgrep, feilbehandlinger, brudd på menneskerettigheter og mennesker som har mistet sine kjære i unaturlige dødsfall i psykiatrisk behandling. De kommer fra alle samfunnslag, og har alle graverende historier og fortelle. Men de færreste har orket å stå frem med sine historier, slik som Espen og Lise har gjort. Psykiatriens evne til å dysse ned, fortie og fornekte sine udåder er såpass massiv, at belastningen blir for stor.
Brutal historie
Jeg blir ikke lengre overrasket over de underfundige bortforklaringer, usakligheter og tåpelige motangrep jeg har opplevd i det norske offentlige rom gjennom den tiden jeg har valgt å peke på psykiatrien og farmasiaindustrien som det samfunnsonde det er. Jeg har for så vidt full forståelse for den naturlige mekanismen vi mennesker har for å blånekte for at det finnes en elefant i rommet. Den naive troen på psykiatri som en livsmestringsteknikk skapt av en gruppe genuine filantroper, og legemiddelindustriens tilbud av psykotrope medikamenter som en slags svalende urtehage oppdaget av trollmannen Merlin selv, er selvfølgelig forståelig, men akk så dødelig.
Psykiatriens historie er ikke vakker. Det er historien om fornedrelse, brutalitet, tortur, massedrap og besynderlige eksperimenter. Det er historien om mange millioner tragiske dødsfall. En hvilken som helst utdannet psykiater har ingen problemer med å innrømme disse forholdene. Dette er tross alt ingen stor hemmelighet.
Problemet oppstår i det øyeblikket du ber psykiateren peke på det øyeblikket i sitt fags historie da dette endret seg, og psykiatrien plutselig, på magisk vis ble en etisk, velfungerende og livreddende del av legekunsten. Denne revolusjonerende overgangen finnes nemlig ikke.
Bukken og havresekken
Brennpunkts dokumentar klarte å belyse mange misforhold i helsevesenet, men media klarte heller ikke denne gangen å gå i kjernen av problemet. Nemlig psykiaterens og legemiddelindustriens destruktive virksomhet i den mentale helsesektoren.
Det må bli slutt på at psykiatere og pilleprodusenter får lov til å styre Helsedirektoratet og Helsetilsynet etter eget forgodtbefinnende. Muren av fortielse må fjernes, og denne sektoren må granskes nøye av jurister, menneskerettighetseksperter og uavhengige leger. Politimyndigheter må rustes bedre til å håndtere behandlingsdødsfall for å kartlegge omfanget. Stortinget må skape et lovverk som beskytter pasientene i større grad, der det i dag heller beskytter psykiaterne og legemiddelprodusentene.
Status quo gir flere dødsfall
Det er dessverre ikke mye helse å finne i den mentale helsesektoren, så lenge psykiatrifaget får operere enerådende. Derfor vil nok regjeringens nye satsing på denne sektoren, slik den er nå, bare forårsake flere dødsfall.
Hvis økt mental helse skal være formålet med den nye regjeringens ekstra bevilgninger til psykiatri, må psykiatrien som eget fagområde gås etter i sømmene først. Ellers vil hver krone brukt kunne forårsake flere tilfeller som Silje Benediktes. Flere tragedier og flere ødelagte liv.
