Antall diagnoser har økt radikalt. Vi har fått diagnoser for alt fra ungdommelig uro til pre-pre-diabetes.
Diagnoseinflasjonen er et symptom på et sykelig samfunn, en knelende helsetjeneste og et velferdssystem som ikke er bærekraftig.
I dag kan du få diagnoser for kaffesavn, utstående ører og neglebiting. Alle mennesker har minst fem genfeil og vi har alle avvik i en eller flere biomarkører.
Det finnes med andre ord en diagnose for alt og alle. Og hvis du ikke finner en, har du sikkert symptomsavnssyndrom (Symptom deficiency disorder).
I 1768 publiserte den franske legen og botanikeren Sauvages de Lacroix en oversikt over alle kjente sykdommer. Den inneholdt 2400 diagnoser. I WHOs nyeste sykdomsklassifikasjon er det 55.000 sykdomskategorier.
Den kraftige økningen i antall diagnoser skyldes delvis økt kunnskap. Vi vet mye mer om menneskets kropp og sinn enn før. Mens kreft og tuberkulose tidligere ble oppfattet som samme sykdom gjorde ny kunnskap at man kunne skille dem – og etter hvert også behandle dem langt mer effektivt.
Det er bra, men diagnoseutvidelsen har også alvorlige bivirkninger: 1) Den undergraver skillet mellom helse og sykdom. 2) Diagnosene blir mindre nyttige – både helsefaglig og moralsk. 3) Diagnoseinflasjonen er et symptom på et skrantende samfunn.
Utvisker viktige skiller
Opprinnelig var diagnoser merkelapper på sykdommer der sykdom var definert som negativt funksjonsavvik og smerter, plager eller lidelse.
I dag er mange diagnoser bare svakt knyttet til sykdom. Vi har fått diagnoser for risikofaktorer (slik som høyt blodtrykk, hypertensjon), forstadier til sykdom (som folk vil dø med og ikke av), biomarkører som kjennetegner normale prosesser (men som kan tenkes å signalisere sykdom), og alminnelige livserfaringer (slik som sorg).
I WHOs klassifikasjonssystem for sykdommer er det et voksende kapittel for helsetilstander. Når diagnoser ikke kan knyttes til funksjonsavvik, smerter, plager og lidelse, betyr det at de ikke lenger kan brukes for å skille helse fra sykdom.
Da mister de en viktig funksjon.
Diagnoser blir uviktige
Diagnoser har tradisjonelt utløst rettigheter, slik som rett til behandling, arbeidsfritak og sykepenger.
Hvis diagnoser ikke lenger kan skille sykdom fra helse, mister de sin betydning. Det skyldes at sykdom frembringer en moralsk plikt til å hjelpe. Helsetjenestens plikt er ikke like sterk overfor folks helse, forstått som velvære eller lykke.
Når man setter diagnostiske merkelapper på helsetilstander istedenfor sykdom, mister diagnosen sin makt. Inflasjon betyr oppblåsing. Som i økonomien, gjør diagnoseinflasjonen at det blir flere diagnoser, men at de mister sin verdi.
Symptom på et skrantende samfunn
Det er ingen tvil om at medisinen som fag og helsetjenesten som samfunnsinstitusjon fremstår som en stor suksess. Langt flere overlever sykdommer som man tidligere døde av.
Det har gjort at det har vært fristende å henvise ulike samfunnsproblemer til helsetjenesten. Men å henvise stadig flere av livets vansker til helsetjenesten, er også en politisk ansvarsfraskrivelse:
Man unndrar seg ansvaret for de økonomiske og sosiale forholdene som gir opphav til problemene. Det er mye enklere å behandle enkeltelever med ADHD-medisin enn å tilpasse skolesystemer til den enkelte elev.
Å skyve stadig flere samfunnsproblemer over på helsetjenesten, som i stadig mindre grad er knyttet til folks erfarte plager, er ikke bærekraftig.
En helsetjeneste som overstrømmes av diagnoser og forventninger, vil knele. Et velferdssystem som i økende grad skal håndtere diagnoser som ikke er sykdomsrelaterte, men bare skal fremme folks velvære, vil ikke være bærekraftig. Et samfunn som skal finansiere diagnoseinflasjonen, vil bryte sammen.
Dyster diagnose krever tiltak
Selv om situasjonen virker dyster, peker den på klare tiltak for å forebygge forvitring.
For det første må vi forbeholde diagnoser til tilstander som tydelig kan knyttes til sykdom i form av smerter, funksjonsnedsettelse og lidelse, slik at diagnosene beholder sin differensierende kraft.
For det andre må vi prioritere diagnosene for de mest alvorlige sykdommene, der vi kan hjelpe best og på en rettferdig måte.
For det tredje må vi motstå fristelsen til å legge allmennmenneskelige problemer over på helsetjenesten og samfunnsproblemer over på individet.
Bare da kan vi unngå at diagnosene blir verdiløse, helsetjenesten kneler og samfunnet skranter.
