Det verste ligger skjult i krigståken 

Et TV-tårn som bombes. Et universitet i brann. Boligstrøk som smadres av bomber. Krigen i Ukraina tiltar i styrke og brutalitet.

Selv om vi får informasjon løpende fra alle kanter, må vi anta at ødeleggelsene og tapstallene er langt større enn vi nå vet. Særlig er det grunn til å frykte for antallet drepte sivile.

Russlands vilje til å drive totalkrig

De første dagene av krigen var preget av raske russiske framstøt mot byer og flyplasser. De russiske styrkene mislyktes og ble slått tilbake. Det ukrainske militæret høstet sine første suksesser, og ga sine politikere et spillerom til å mobilisere både egen befolkning og internasjonal opinion.

Men de siste dagene har det russiske militæret vendt tilbake til en taktikk de er mer vant til. De bruker overlegen ildkraft, luftherredømme og sakte beleiring av byer. Det lover ikke godt for sivilbefolkningen som er igjen i Ukrainas største byer.

Russiske styrker vil nådeløst bombe seg fram fra bakke og luft, og deretter rykke inn med soldater fra gate til gate, hvis ukrainerne holder ut.

Tenk på Aleppo i 2015 eller den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj i 1999, som ble lagt i ruiner. Dette var Vladimir Putins første og fram til nå siste krig som president. Nå står Kyiv for tur.

Sterk ukrainsk motstand

På tross av overmakten, er den ukrainske kampviljen stor over hele landet. Så langt er det ingenting som tyder på at den minsker, men herfra kommer krigen bare til å bli hardere. Mange av de ukrainske styrkene i øst blir gradvis omringet.

Parallelt med dette har Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj trådt fram for sine egne og verden som en stor motstandsleder.

Gjennom sin stahet, karisma og vilje til å kjempe, står han fram som en av vår tids fremste lederskikkelser. På noen dager gikk han fra å være en kasteball i internasjonale forhold til å symbolisere demokratiets kamp mot autokratier.

Zelenskyjs videoer fra Kyivs gater, og hans sterke taler, gir Ukraina håp om at det skal kunne gå an å stå imot overmakten. I hvert fall holde ut.

Kanskje viktigste av alt: Han viser for en hel verden at den ukrainske nasjonen lever, den samme nasjonen som Vladimir Putin knapt vil anerkjenne finnes, og som han nå med makt forsøker å legge under seg.

Ukrainas president gir nasjonen et menneskelig ansikt, og er blitt et symbol og en ledestjerne som skinner langt utover de ukrainske slettelandskapene.

Tyskland og EU er ikke til å kjenne igjen

Volodymyr Zelenskyj er også i tett kontakt med alle vestlige ledere direkte. Betydningen av dette kan knapt overvurderes.

Hans tale i EU-parlamentet endte i stående applaus, og vil gå inn i de europeiske historiebøkene. Han talte til et EU som på få dager har endret seg til en stormakt.

Økonomisk har unionen alltid vært det, men politisk har den fram til nå druknet i uenigheter og krangling om egeninteresser.

Nå er alt annerledes i Brussel. Det er EU som er i førersetet, som driver sanksjoner, som taler med en klar og tydelig stemme.

En viktig grunn til denne endringen, er Tysklands politiske skifte. Landet har gått fra å balansere egne økonomiske interesser overfor Russland, til å ta et klart verdivalg med store omkostninger.

Det er også påfallende hvordan EU nå leder an, mens USA har tatt et lite skritt bakover. EU og USA er koordinert og Europa er fortsatt avhengig av amerikansk militærmakt, men det er slående å se hvordan balansen og tonen er endret.

Dette voldsomme skiftet slår også inn i Nord-Europa. Nøytrale Sverige eksporterer våpen for første gang siden 1939, Finland – med sin lange grense mot Russland – gjør det samme. Også Norge bryter en lang tradisjon og sender våpen til Ukraina.

Uante økonomiske konsekvenser

I tillegg til dette har EU sammen med de andre vestlige maktene igangsatt sanksjoner mot Russland som verden aldri har satt maken til. Det kommer til å slå dramatisk ut i russisk økonomi. Det kommer også til å ramme verdensøkonomien.

Russland har vært en del av den globale økonomien. Nå er landet mer eller mindre kuttet av. Vi vet ennå ikke hvordan det vil slå ut, men Frankrikes president Emmanuel Macron advarte for eksempel om økt inflasjon i en tale til folket nylig.

I tillegg til den økonomiske isolasjonen, er Russland også internasjonalt isolert. Kinas støtte har ikke vært entydig, og i avstemningen i FNs generalforsamling klarte de bare å samle fem land på sin side mot vedtaket om fordømmelse. Alle fem er brutale diktaturer som jeg umulig kan tenke meg Russland er særlig fornøyd med å bli satt i bås med.

Grunnen til den minimale støtten er at Putin og Russland driver en angrepskrig som er åpenbart folkerettsstridig.

Er det noe verdens stater er redd for, så er det nettopp egne grenser. Landene vet, på alle kontinenter, at hvis det åpnes for at grenser kan skyves med makt, vil krigene ingen ende ta.

Russland har likevel noe støtte å spille på, og vil kunne stå i dette over tid. Mange land har inntatt en nøytral posisjon, og vil, kjenner jeg internasjonal politikk rett, kunne prioriterte egne interesser hvis muligheten oppstår.

Det er heller ikke bare småstater som stiller seg avventende. Land som India har for eksempel holdt seg nøytrale, i likhet med 34 andre.

Humanitær krise

Synet av mennesker drevet på flukt av rå krigsmakt, har sjokkert en hel verden.

Vi står overfor den raskest voksende og største flyktningkrisen på 100 år. En million ukrainere har flyktet på én uke.

Da jeg så NRK-korrespondent Roger Severin Brulands rapport fra den fullstappede togstasjonen i Lviv, tenkte jeg at dette er scener jeg har sett før. Men da bare på svart-hvitt bilder.

Panikken, desperasjon og de hjerteskjærende scenene der fedre må forlate barn og kvinner på grensa for å vende tilbake til krigen, gjør inntrykk.

Ennå vet vi ikke hvor lenge denne krigen vil vare, men tegnene peker mot en langvarig konflikt. De som nå drar fra Ukraina, gjør det uten å vite om eller når de kan vende tilbake. De som blir, vet ikke om de vil overleve.

Vi ser og ser. Bildene flimrer forbi på TV-skjermen og telefonen. Hvor slående bildene enn er, tenker jeg likevel at jeg er mest redd for alt jeg ikke ser.

De drepte sivile som det ikke blir rapportert om, alle de skadde, de som mishandles. Hva skjer med alle krigsfangene? Hvor mange er egentlig drept? Hvor mange hjem er ødelagt?

Etter en uke med krig frykter jeg at det verste fortsatt ligger skjult i krigståken.