Jeg har tenkt, jeg har tenkt meg ihjel. Jeg har grått, jeg har grått meg ihjel. Jeg klyper meg stadig i armen, men har vel for lengst innsett at jeg aldri kommer til å våkne, for det er ikke en drøm denne gangen.
Det mangler en person. Det mangler en person fra verden, det mangler en person fra en familie, det mangler for mange en god venn, det mangler en hvilken som helst normal 24-åring fra Bergen. En helt vanlig gutt. Det er gått seks måneder siden noen så han. Det er som om vi graver en tunnel i et endeløst fjell, vi møter bare en vegg langt inne i mørket hvor vi ikke kan se.
HØR: P3 Dokumentar - Leteaksjonen
Letingen
Min gode venn Per Kristian Slåttli forsvant fra psykiatrisk klinikk ved Haukeland universitetssjukehus natt til 1. mai i år. Den natten fikk jeg ikke sove, jeg husker jeg sa til meg selv: «Hva er det nå». Jeg gikk som normalt på jobb dagen etter. Midt på dagen fikk jeg telefonen:«PK er forsvunnet fra sykehuset, det har vært lett etter ham i hele natt, han er fremdeles ikke funnet». Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg reagerte som om det bare var å ringe han på telefonen. Jeg skjønte etterhvert alvoret i situasjonen.
De kommende dagene kommer jeg aldri til å glemme. Vi var ute og lette, vi var ved godt mot, med en alvorlig tone. Vi trodde vel egentlig aldri at det kom til å skje. Han var jo bare forfjamset, han hadde jo bare trengt en pause fra sykehustilværelsen. Nettene var lange, dagene var uvirkelige.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vi var raske til å peke på steder som Per Kristian hadde et forhold til. Vi samlet oss om letingen, lagde en hovedbase og sendte små grupper ut i hele Bergen. Det føltes som om vi var overalt, jeg var så sikker på vi skulle finne han, med beskjedene vi fikk fra sykehuset om at «han kommer tilbake», «de pleier å være mindre enn en kilometer unna». Vi fant han ikke de kritiske dagene etter forsvinningen og jeg har lett siden den dagen.
En åpen avdeling
De sier det finnes en lukket avdeling på Haukeland universitetssjukehus. Det har jeg for lengst forstått at det ikke er. Ordet lukket må si noe om hvor mange som skal være på vakt. Ordet lukket må si noe om at det er personer som kan være farlige for seg selv eller andre som får behandling på avdelingen.
At avdelingen er lukket, er ikke sant. Det har den aldri vært. 47 mennesker har rømt fra sykehuset. En person er funnet død etter rømning og vår Per Kristian er enda ikke funnet. Alt er tall fra de siste fem årene ved sykehuset som klinikkdirektør Kristin Jordheim Bovim selv bekrefter i NRK p3-dokumentaren.
Frisk nok?
NRK Hordaland skriver at sykehuset 1. mai sendte en telefaks til politiet, der det blir orientert om rømningen. «Pasienten er frisk nok til å ta vare på seg selv», lyder det. En person som er frisk nok til å ta vare på seg selv, rømmer fra lukket avdeling etter tvangsinnleggelse. Dette høres ut som et paradoks for en kompis.
Det er her det blir gjort en feil av sykehuset. Politiet følger beskjeden gitt av fagpersoner ved det psykiatriske sykehuset. Det blir ikke iverksatt noe grundigere søk, mer enn en offisiell savnet-melding med signalement og beskrivelse av Per Kristian. På en stille hverdag i Bergen, hvor politiet kjører rundt på andre oppdrag og ser ut av vinduene på veiene etter Per Kristian, skjønner vi fort at det ikke har noe større verdi enn det vi i leteaksjonen driver med.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
De som rømte
Ordet savnet har etter de siste seks månedene fått en ny betydning for meg. Jeg kvepper når jeg ser det i nyhetene. Jeg vrir meg hver gang det står at en person er funnet død i et skogholt, fjell eller vann. Når Sigrid Schjetne Giskegjerde forsvant, så jeg at politiet lette sammen med leteaksjonen de hadde opprettet. Jeg så intervjuer med politiet som forklarte at de satte alle ressurser inn for å finne jenta.
Jeg spurte meg mange ganger om hvorfor det ikke skjedde da Per Kristian forsvant. Jeg fant bare ett svar: At Per Kristian rømte fra en lukket psykiatrisk avdeling og var 23 år gammel. Det tok to dager før noen hørte ropene våre, og da begynte de med dykking i havnebassenget nedenfor sykehuset.
Det er klart at Haukeland universitetssjukehus har et stort ansvar for hva som egentlig skjedde. Det står i loven at helsetjenester som tilbys skal være forsvarlige (Spesialisthelsetjensteloven § 2-2). Om det finnes en forsvarlighet i at så mange som 47 mennesker har rømt, en person er funnet død og en enda ikke er funnet, da begynner jeg å revurdere mine egne tanker om å få hjelp, om jeg selv havner i en slik situasjon som Per Kristian.
Vanvittig begrep
Når jeg nå skriver dette, er det som en helt vanlig kompis til en helt vanlig ung mann fra Bergen. Jeg har aldri lært hva en lukket avdeling er, jeg har aldri lært hva psykose er, jeg har tenkt på psykiatrisk klinikk ved Haukeland universitetssjukehus som en avdeling for syke folk som jeg egentlig ikke har hatt noe kjennskap til.
Hvorfor er det slik med det norske samfunnet, hvorfor gjemmer vi vekk sykehuset til en avkrok av Bergen ved siden av en fire felts motorvei? Hvorfor er Sandviken sykehus, som det kalles på folkemunne, blitt et begrep i Bergen, et begrep man sier til folk som sier noe helt absurd eller vanvittig?
Pasientene må vernes om
Jeg snakker ikke om å reise meterhøye gjerder rundt Haukeland universitetssjukehus, hvor folk kan gå søndagsturer og se inn på de gale, slik det ble gjort i gamle dager. Jeg vil ikke ha en stigmatisering av psykiatriske pasienter.
Jeg mener at pasientene må vernes om og ikke bli gitt muligheten til å rømme. Jeg mener at det må være mulig å legge noen retningslinjer som gjør at rømningsfaren ikke må bedømmes ut fra skjønn i hvert enkelt tilfelle. For om det må bedømmes hver eneste gang, er det bare et spørsmål om tid før dette skjer igjen. Og vi har ikke råd til å miste noen.
Jeg håper at vår Per Kristian blir funnet. I hvilken tilstand vil tiden vise, jeg skal klare å leve med det som kommer. Men å vite at dette kunne vært unngått, er den tyngste byrden jeg har båret. Per Kristian hadde fortjent bedre.
