NRK Meny
Kronikk

Det koster å være lovlydig

I 2016 kjøpte jeg en sykkel som viste seg å være stjålet. Jeg gikk rettens vei for å få pengene mine tilbake. Halvannet år senere sitter jeg fortsatt uten penger, med til gjengjeld et gebyr på nesten 2.000 kroner.

Sykkel med stjålet hjul

Kronikkforfatteren ville ha penger tilbake for kjøpet av en stjålet sykkel. Det tok et og et halvt år, og til slutt satt han igjen uten penger, men med et rettsgebyr på 1783 kroner.

Foto: Colourbox

I fjor ble det stjålet sykler for 69 millioner kroner i Norge. En av tjenestene som sikter på å forebygge og kontrollere dette, er Falck Sykkelregister. Her kan man registrere sykkelen sin med blant annet rammenummer, slik at man er bedre rustet mot tyveri.

Dersom sykkelen blir stjålet, kan det oppdateres i registeret, og sykkelen kan potensielt spores opp. Jeg skriver potensielt, fordi jeg tviler på det skjer særlig ofte. Normalen ser ut til å være at eier får igjen på forsikringen, og så blir det med det.

Sykkel er en hobby for meg. Jeg kjøper dem brukt og fikser opp. Etter at jeg har kjøpt en ny sykkel, sjekker jeg alltid rammenummer. Dersom sykkelen er registrert, ber jeg forrige eier om å avregistrere, slik at den kan overtas av meg. Dette går som oftest greit, med mindre sykkelen er merket som stjålet. Da har forrige «eier» et forklaringsproblem.

Og det er utgangspunktet for denne historien.

Jeg skriver potensielt, fordi jeg tviler på dette skjer særlig ofte. Normalen ser ut til å være at eier får igjen på forsikringen, og så blir det med det.

Stjålet sykkel

05.11.2016 kjøper jeg to sykler på Finn. En av dem viser seg å være stjålet.

Jeg kontakter mannen jeg har kjøpt sykkelen av, og får beskjed om at han skal ordne opp. Det gjør han ikke, og etter en måneds tid bryter han kontakten.

Falck opplyser meg om at min nye sykkel ikke er registrert på han jeg har kjøpt den av. De kan ikke fortelle meg hvem som er eier. Den informasjonen er forbeholdt myndighetene. Uansett er det god sjans for at eieren har fått forsikringspenger og kjøpt seg ny sykkel.

Jeg undersøker litt mer om selgeren. Han har flere annonser ute på Finn, under ulike alias, med ulike adresser og med mange ulike telefonnummer.

Naivt sender jeg en e-post til politiet for å få råd, men jeg får aldri noe svar. Jeg tenker at en anmeldelse antagelig bare vil bli henlagt. Finn kundeservice anbefaler meg å ta saken med Forbrukerrådet.

Greit, tenker jeg. Forbrukermyndighetene. Byråkrati. Dette kan ta tid, men jeg prøver. Spoiler: det tok tid. Finn frem popcorn!

Han har flere annonser ute på Finn, under ulike alias, med ulike adresser og med mange ulike telefonnummer.

Byråkrati og behandling

16.11.2016 sender jeg saken til Forbrukerrådet.

Jeg må fylle ut et skjema, og kan oppgi hva slags løsning jeg ønsker meg av saken. Pengene tilbake for begge syklene, skriver jeg. Til tross for at jeg ikke har noen dokumentasjon på at den andre sykkelen også var stjålet, har jeg for mye mistillit til selger til at jeg ønsker å beholde den.

En måned senere sender Forbrukerrådet saksdokumenter til partene og ber selger uttale seg i saken. Det gjør han ikke.

I slutten av januar sender Forbrukerrådet en ny påminnelse til selger om at han må svare. Det gjør han fortsatt ikke.

Forbrukerrådet er kun en nøytral meklingspart. De vurderer saken slik at jeg bør få pengene refundert av selger. Med den konklusjonen avsluttes saken i Forbrukerrådet, og går videre til en annen del av byråkratiet - Forbrukerklageutvalget.

22.02.2017 tar jeg saken videre til Forbrukerklageutvalget.

Jeg må fylle ut et nytt skjema, med informasjon som Forbrukerrådet allerede har. Skjemaet kan ikke utfylles elektronisk, og må sendes med tradisjonell post.

Åtte måneder senere har Forbrukerklageutvalget fattet er vedtak. De gir meg medhold om refusjon. Selger har en måneds frist på seg til å betale.

I vedtaket kreves det også at jeg returnerer begge syklene til ham. Jeg stusser på at noe som er påvist som tyvegods skal tilbake i selgers hender. Men, i samme brev står det også at sykkelen kan leveres tilbake til rette eier. Dette står som en slags apropos i slutten av vedtaket.

Det nærmeste jeg kommer rette eier er politiet, så jeg leverer den der.

Forbrukerklageutvalget bistår ikke videre i oppgjøret mellom meg og selger, men hvis han ikke betaler meg tilbake, kan jeg ta saken videre til Namsfogden.

Jeg stusser på at noe som er påvist som tyvegods skal tilbake i selgers hender.

Utlegg for rettsgebyr

12.12.2017 tar jeg saken videre til Namsfogden.

Selger har ikke betalt tilbake. Jeg får heller ikke kontakt med ham, i tilfelle jeg for eksempel vil returnere syklene.

Derfor fyller jeg ut skjema for «begjæring om utlegg». Dette skal sendes i fire eksemplarer, og må inkludere en kopi av vedtaket fra Forbrukerklageutvalget, med tradisjonell post. Jeg forklarer også problemet jeg har med å returnere den ene sykkelen.

02.05.2018 fatter Namsfogden beslutning i saken: intet til utlegg.

Namsfogden har undersøkt selgers økonomi. Han har ingen penger å betale med. Men jeg minnes at han gjerne ville ha betalt i kontanter da salget først fant sted.

Jeg får et sammendrag av økonomien i saken. Der listes pengene jeg ikke får tilbake av selger, og i tillegg et rettsgebyr på 1783 kr.

Dette skal normalt betales av selger, men siden han ikke har penger, tilfaller det meg. Heldigvis slipper jeg fylle ut et skjema for å betale det.

Etter halvannet års behandlingstid, ender jeg opp med å betale for det hele, og står uten særlige muligheter for å noen gang få pengene mine tilbake.

Dette skal normalt betales av selger, men siden han ikke har penger, tilfaller det meg. Heldigvis slipper jeg fylle ut et skjema for å betale det.

Kravet kan prøves på nytt, altså kan jeg sende en ny begjæring. Det fungerer slik at jeg i praksis må gjette på når vedkommende kan ha penger, og så sende krav. Da påløper også nytt gebyr. Fristende.