Hopp til innhold
Kronikk

Det handler om barnebarnas fremtid

Vi som er glødende engasjert på vegne av barnebarna, synes det uforståelig at folk ikke går ut i gatene og krever at vi må legge om energibruk og livsstil, skriver Bente Bakke.

Smelteverk i Nikel i 1996

Mange tenker nok at hvis miljøsituasjonen virkelig er alvorlig, vil politikerne gjøre noe med saken, skriver Bente Bakke.

Foto: Skjalg Fjellheim / Scanpix

Tilsynelatende er nordmenn flest ikke særlig engasjert i klima- og miljøsaken.

Engasjementet hos politikerne har gått i bølger. Nå har det ganske lenge vært nede i en bølgedal hos de store partiene, til tross for en faretruende utviklingen med ekstremvær og nedsmelting av polar is, noe stadig flere forskere knytter til klimaendringer.

Det sitter foreldre i politiske posisjoner, de jobber i offentlig administrasjon, i bedriftene og i pressen. Noen ganger blir vi rasende når de ikke føler ansvar for å snu utviklingen.

Bente Bakke, forfatter

Vi som er glødende engasjert på vegne av barnebarna, synes det uforståelig at folk ikke går ut i gatene og krever at vi må legge om energibruk og livsstil i bærekraftig retning. Vi forstår ikke hvordan alle som har barn kan la være å se at vi er på overtid for å kunne stanse global oppvarming og omfattende miljøødeleggelser.

Det sitter foreldre i politiske posisjoner, de jobber i offentlig administrasjon, i bedriftene og i pressen. Noen ganger blir vi rasende når de ikke føler ansvar for å snu utviklingen. Gjorde de det, ville både deres egne barn og alle verdens barn få en bedre fremtid.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Vanskelig å få tid

Det er mine barns generasjon som i dag er i posisjon til å bestemme. Som deres foreldre kan vi kanskje ikke helt fraskrive oss ansvaret for at mange ikke tenker mer langsiktig. En bestemor kan likevel ikke være fortvilet og sint for lenge om gangen.

Mange tenker nok at hvis situasjonen virkelig er alvorlig, vil politikerne gjøre noe med saken.

Bente Bakke, forfatter

Når de dystre tankene blir for ille, titter jeg på en liten tegneseriestripe jeg har liggende fordi den får meg til å le. En journalist med blokk og fotoapparat spør en sliten mor med handleposer og tre skrikerunger om hun ikke uroer seg for klimaendringene. «Ja», svarer hun. «Når jeg endelig har fått ungene i seng rundt halv elleve rekker jeg å uroe meg en fem-ti minutter før jeg faller utmattet i søvn. Holder det?»

Slik tror jeg det er for de fleste i full jobb. Våre voksne barn strever med å få sine daglige kabaler til å gå opp. Mange tenker nok at hvis situasjonen virkelig er alvorlig, vil politikerne gjøre noe med saken.

Jobber for gjenvalg

Hva gjør så politikerne? De fleste er fullstendig klar over hvor alvorlig situasjonen er. De snakker vakkert om klima og miljø og behovet for å redusere utslipp både nasjonalt og internasjonalt. Men de jobber for å bli gjenvalgt hvert fjerde år, og for å oppfylle valgløftene er inntektene fra petroleumssektoren gode å ha. På den måten fortsetter klimagassutslippene å vokse, og det samme gjør forurensningene og miljøbelastningene.

LES MINISTER BORTEN MOE: Norsk olje er løsningen, ikke problemet

Mitt glødende engasjement for barnebarnas fremtid er bakgrunnen for at jeg ble med i Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) for et par år siden. Dette engasjementet deler jeg med mange tidligere innflytelsesrike personer i norsk samfunnsliv (selv var jeg stortingsrepresentant for Høyre i to perioder på 80-tallet).

Noen av oss i BKA har vært opptatt av miljøsaken hele livet, mens andre kanskje trengte å bli besteforeldre før de for alvor ble bekymret for utviklingen. Vi besteforeldre har flere kort i ermet for å løfte klimasaken frem til høstens stortingsvalg.

Et av dem har BKA-medlem og tidligere partisekretær for SV, Svein Skotheim, tatt initiativ til. Han fikk ideen om å lage bok av en reise i Norge for å studere hva kommunene og andre gjør for å redusere utslippene. Jeg har vært medforfatter.

Mistet troen på internasjonale forhandlinger

Det har vært en spennende reise. Selv om vi har sett mye som ikke er bra, har vi valgt å lage en optimistisk bok, hvor alt det positive som gjøres har fått en stor plass.

Etter FNs klimatoppmøte i Qatar i desember 2012, mistet vi troen på internasjonale klimaforhandlinger.

Bente Bakke, forfatter

Det mest gledelige på reisen har vært å se at noen kommuner og distrikter går foran med tiltak som virker, og at noen næringer og bedrifter er opptatt av å vise vei inn i fremtidens lavutslippssamfunn. Vi har dessverre også registrert hvordan fremtidsrettede bedrifter sliter fordi oljesektoren og leverandørindustrien suger til seg nesten alle ingeniørene, hvordan fornybar energi utkonkurreres av billig fossil energi, og hvordan kostnadsnivået vårt er blitt så høyt at fastlandsindustrien har problemer med å konkurrere ute i verden.

LES OGSÅ: Ole Brumm-konferansen

Etter FNs klimatoppmøte i Qatar i desember 2012, mistet vi troen på internasjonale klimaforhandlinger. Etter vår reise har vi konkludert med at noen land må gå foran som gode eksempler i verdenssamfunnet, og vi mener Norge er det landet som peker seg ut til å kunne bli et klimafyrtårn for resten av verden. Vi mener norsk olje- og gassproduksjon må fases ut, og vi må trekke statsselskapet Statoil ut av klimafiendtlige og forurensende prosjekter som oljesand i Canada og skiferolje i USA.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Lukk boken om oljeeventyret

Det er vårt håp at de gode eksemplene i boken kan bidra til at alle kommuner og bedrifter gjennomfører klimasmarte tiltak, og at blir et folkekrav snarest mulig å stenge igjen oljekranene og legge om til en miljøvennlig livsstil. Da kan vi forhåpentligvis lukke igjen ”Boken om oljeeventyret” før eventyret forvandler seg til et mareritt.

Boken «HVA SKJER? – to besteforeldre på klimareise i Norge» lanseres parallelt i Oslo og Bergen 16. januar.