Kronikk

Derfor skrev jeg romanen og derfor opplyste jeg ikke om dommen

Boken min handler ikke om de forhold som dommen mot meg omfatter.

Romanen "Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen" av debutforfattar Per Marius Weidner Olsen.

Oktober forlag mener jeg har vært illojal siden jeg ikke har opplyst om dommen mot meg. Men det er verken forlagets og min rett å foregripe reaksjoner fra fornærmede for så å vurdere dem inn i utgivelsesprosess eller skriveprosess når dom og fornærmede ikke er omtalt i boken, skriver forfatter Per Marius Weidner-Olsen.

Foto: Ola Hana / NRK

Det var av flere grunner ikke riktig for meg å opplyse om dommen mot meg. Jeg fikk ikke mulighet til å begrunne dette ordentlig overfor forlaget, og siden saken nå er kjent, vil jeg begrunne det offentlig istedenfor.

Min roman «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen» er en oppvekstskildring fra Bærum på 70-tallet. Den omhandler ikke og er ikke motivert av de forhold som dommen mot meg ca. 25 år senere omfatter.

Jeg dristet meg til et forsinket forfatterskap og måtte begynne med begynnelsen – min oppvekst – for å skape en ‘ekthet’ mellom den skrivende og det skrevne og en naturlig tilgang til stil, språk, rytme og komposisjon. Dette var Oktober forlag fullt klar over.

Følelsen av å ha deltatt i en slags skyggeprosess er tilstede.

Når man skriver selvutleverende om for eksempel sin egen oppvekst, lurer man på hvordan menneskene i ens liv nå, og i det omtalte liv da, vil reagere. Tankene mine streifet iblant også fornærmede, fordi det i deler av romanen er elementer som kan assosieres til opplevelser med forfatteren.

Å skildre egen oppvekst ga en mulighet til å se på begrepet offer og om det faktiske offeret – tenåringsgutten – føler at han kan eie en eventuell kompleksitet i sin selvforståelse og om omgivelsene støtter ham i dette.

Det er i dag ukontroversielt å si at et offer er tilbøyelig til å påføre seg selv skyld, men det betyr ikke at han har eller bør ha skyld, og det betyr ikke at overgriperne hans får mindre skyld. Å problematisere offerbegrep og selvopplevelse gjorde det mulig å vise at gutten er alene om forvaltningen av seg selv hvis offernarrativet rundt ham virker for rigid.

Romanen handler ikke om fordeling av skyld, slik det er hevdet.

Jeg ville også bruke oppvekstromanen til å problematisere skyld og soning rundt guttens egne forbrytelser. Gutten blir aldri avslørt som tyv, og preges av dette. Er avsløring og straff en psykologisk nødvendighet for å kunne bli fri? Svaret til jeg-personen synes å være et ja.

Ved å påstå at syndefallet var et gode for mennesket, fordi fallet ga oss evnen til å skille mellom riktig og galt, og til å føle samvittighet, tar jeg-personen også eierskap i en moralsk nødvendighet. Han bringer husmoren som forgrep seg på ham inn i sin tenkning rundt dette.

Romanen handler ikke om fordeling av skyld, slik det er hevdet, men om å problematisere skyldens ulike aspekter som upålitelige og ensomme mentale forløp inni oss.

Jeg var ikke klar over at jeg måtte opplyse om denne dommen for å overholde kontraktens punkt om informasjonsplikt.

Så begrunnelsen min for ikke å opplyse forlaget om dommen mot meg: Det er fornærmedes rett å reagere og lese på selvstendig måte, slik det er det for alle andre, men det er etter mitt syn ikke forlagets og min rett å foregripe eller anslå disse reaksjonene for så å vurdere dem inn i utgivelsesprosess eller skriveprosess når dom og fornærmede ikke er omtalt i boken.

En person må ha rett til å verne om sin rolle som fornærmet og selv bestemme om rollen skal involveres og gjøres kjent for andre. Når forlaget mener at jeg burde ha opplyst om dommen, slik at de ifølge dem selv kunne « ... vurdert. om det var nødvendig å ta kontakt ...» mener forlaget øyensynlig at denne retten er underordnet forlagets egen rett til å vite.

Ved siden av slik etisk avveining er det også en mer «åndsverkmessig» vurdering. Hvis jeg hadde opplyst forlaget om dommen, slik de mener at jeg burde, og det hadde ført til at romanen ble krevd endret eller ikke ble utgitt i det hele tatt, slik de har åpnet for i ettertid, ville det ha reist spørsmål rundt et åndsverks integritet og hvilke forhold og personer i forfatterens liv utenfor det omtalte som skal være bestemmende for utforming og utgivelse.

Den omhandler ikke og er ikke motivert av de forhold som dommen mot meg ca 25 år senere omfatter.

Hvor går grensene for et forlags rett til informasjon og forfatterens plikt til å gi den, hva skal konsekvensene være av at forfatteren utilsiktet eller begrunnet ikke gir den, hva er å regne som relevant informasjon og, ikke minst, hvem og hva avgjør når personer som ikke er omtalt i det aktuelle verket skal involveres, og hvem og hva avgjør om forhold utenfor det skrevne skal være med på å forme det skrevne?

Dommen min fra 2003 er sonet. Soningen representerer en avsluttethet og en oppreisning. Jeg var ikke klar over at jeg måtte opplyse om denne dommen for å overholde kontraktens punkt om informasjonsplikt. Jeg visste ikke at punktet omfattet forfatterens liv (gjør det det?), ei heller at de etiske og prinsipielle avveiningene mine var juridisk konvertible.

For å være personlig: Mitt forfatterliv er lagt i grus eller på is, og vel så smertelig, en fin roman er støtt ut i intetheten her hjemme og fratatt utpekt lansering i Frankfurt. Likeså smertelig er at grunnene mine, som man kan være uenig i, fastslås som illojalitet av forlaget.

I lys av forlagets utgivelsespraksis innen såkalt virkelighetslitteratur, hvor romanuttrykkets frihet utfordrer og presser hensynet til (faktisk) omtalte personer, virker forlagets håndtering for øvrig merkelig.

Mitt forfatterliv er lagt i grus eller på is.

Følelsen av å ha deltatt i en slags skyggeprosess er til stede.

Jeg ble kalt inn til omgående møte om dommen min, forklarte meg etter beste evne, trodde vi skulle ha dialog, oppfordret til dialog da den uteble og fikk til slutt forlagets «dom» via e-post. Det var stort sett det.