Hopp til innhold
Kronikk

Den tause majoriteten må på banen

Vi må våge å være antirasister. Først da kan vi skape endring.

Ammal A. Haj Mohamed

Rasismen vokser hver gang den ignoreres, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Mikael Örtenheim

I det jeg leste Facebook-innlegget til Sumaya Jirde Ali og forsto hva hun var blitt utsatt for, ble jeg helt nummen. Ikke nå igjen, tenkte jeg.

«Rasisme er rasisme!» var kampropet jeg kjente rysta bakken under et av tiårets største demonstrasjoner: George Floyd – Black Lives Matter utenfor Stortinget i 2020. Jeg var appellant og responsen fra demonstrantene var overveldende. Vi brølte av sinne, sorg og kampkraft. Og håpet at stemmen bar langt.

Rasisme dehumaniserer mennesket.

Rasismen reiser fra sted til sted, fra folk til folk, mellom leiligheter, hus, klasserom, restauranter og barer. Den kan være tydelig og den kan være skjult. Den kan komme til uttrykk i ord, handling og holdninger. Den kan pakkes inn og forklares som humor, dumskap eller spøk. Det gjør den på ingen måte mindre krenkende eller mindre farlig.

Rasisme dehumaniserer mennesket. Rasisme gjør at trekk ved ett menneske blir redusert til noe annenrangs, noe som ikke er like bra. Og med ett blir det ene individet «mer menneske» enn det andre. Ofte handler det om hudfarge, og at mørk hud gjør et menneske mindre verdifullt.

Nå har en av Norges mest kjente komikere uttrykt slikt avskyelig tankegods høyt og tydelig på en bar i Oslo, uten at mange protesterte.

«Du er for mørkhudet til å være her», sa komikeren til 24 år gamle Sumaya. Dette er rasisme! Så forsøkte han å få støtte fra de andre bargjestene ved å spørre: «Er dere ikke enig i at hun er for mørkhudet til å være her?». Ingen sa noe.

Komikeren er en eldre, stor, hvit mann med høy status. Han virket aggressiv og ba henne «holde kjeft» flere ganger. Det hele må ha vært svært skremmende for Sumaya, og innskrenket mulighetene hennes til å svare, flykte eller handle på andre måter. Hendelsen viser tydelig makten og avmakten.

Sumaya har blitt påtvunget et enormt ansvar.

Stillheten i rommet mens dette pågikk, og etterpå, er en grunn til at rasisme og hatefulle ytringer får mulighet til å vokse. Kommentarfeltene som nå stenges, er bevis på at hatet eksisterer i stort monn. Rasismen vokser hver gang den ignoreres eller skyves bort. Dette er et samfunnsproblem. Slik kan vi ikke ha det.

Ammal Ahmed Haj Mohamed

Det er en markant forskjell mellom en ikke-rasist og en antirasist, mener forfatteren.

Foto: Ellen Johanne Jarli

Det er ikke nok å kalle seg ikke-rasist eller påstå at man «ikke ser hudfarge». Vi må se hva det er som driver rasismen frem, hva det er som skaper splittelse og hat, og peke på det. Vi må våge å si fra. Våge å være antirasister. Først da kan vi skape endring.

Antirasisme og kampen mot rasisme er en av bærebjelkene for et representativt og deltagende demokrati. Hvordan vi behandler hverandre, former oss. Det påvirker psyken vår og samfunnsstrukturene våre.

Sumaya har blitt påtvunget et enormt ansvar. Hun har vist mot, pågangsmot, og sagt ifra, gang på gang. Det er en kamp som koster mer enn man kan måle eller se. Støtteerklæringene til Sumaya viser at vi er mange i denne kampen. Samtidig er det også en øredøvende stillhet. Denne stillheten må brytes. Den tause majoriteten må på banen!

En antirasist er bevisst sin rolle, har opparbeidet seg kunnskap, bryr seg, har tatt et valg og handler – som for eksempel når en komiker brøler ut rasistiske utsagn mot en ung kvinne på en bar i Oslo, og ber henne holde kjeft.