Kronikk

Den norske tvangstrøya

Det skal ikke mye til før du er ute av det gode selskap.

Oddny Gumaer

Vi liker å hylle de som er annerledes enn oss selv. Sannheten er at de som passer best inn i samfunnet bor i by på Østlandet, med hytte ved sjøen og på fjellet, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Do you ever feel like a misfit? Ava Max går rett på sak i sin sang «So am I». Det er en enkel popsang som traff meg rett i hjertet da jeg hørte den for første gang.

Jeg føler meg absolutt som en misfit, og det hjalp å høre Ava si at det er OK. Man kan godt være annerledes, forsikret hun, og jeg var lettet i noen sekunder.

Helt til jeg kom på at det ikke er sant.

Det snakkes mye om utenforskap i samfunnet, og eksperter uttaler seg om hvordan de som er innenfor må favne om de som står utenfor.

De som passer best inn er de pene, slanke, velstående og spreke.

Arbeids- og sosialministeren oppfordrer næringslivet til å ta inn unge som faller utenfor. Kommunene får i oppgave å finne ut hvordan man best kan inkludere og integrere.

Alle skal med, sier Arbeiderpartiet, og det lyder fint. Slik skal vi forhindre å skape en ny Anders Behring Breivik, en radikal islamist, en rusmisbruker, en voldelig ektefelle, eller rett og slett en NAV-er.

Men hvordan avverge utenforskap med handlinger, når holdninger forblir uendret?

Eller hvordan forebygge holdninger, når handlinger uteblir?

De faller utenfor, de som ikke passer inn i fellesskapet. Og fellesskapet, det defineres av oss.

Jeg føler meg absolutt som en misfit.

De som passer best inn er de pene, slanke, velstående og spreke. De som har eget hjem, reiser i ferien og kler seg moteriktig.

De som er heterofile, har høy utdanning og en spennende jobb. De som er unge, friske, kjører elbil og har Mac. De som har foreldre som stiller opp.

De som ikke er rusavhengige. De som ikke er ensomme eller religiøse. De som ikke lider av psykiske plager som angst eller depresjon. De som ikke er handikappet. De som ikke har vandret inn fra en annen kultur.

De som passer best inn bor helst på Østlandet, i by, men har hytte ved sjøen og på fjellet.

Jo mindre av dette du har, jo større blir utenforskapet.

Er målet med bekjempelsen av utenforskap et samfunn der vi alle passer inn i det etter hvert svært så lille skapet, undrer jeg. For utenforskapet vokser, mens innenforskapet blir stadig trangere. Det krymper.

I vår higen etter uniformitet har vi skapt et samfunn der tilhørighet kan bli definert som å passe inn. Der man ikke skal snakke om ensomhet, usikkerhet, skam og frykt, men heller dekker til sitt sanne jeg med Norrønabukser og solbriller.

Der annerledeshet bare aksepteres når det vekker beundring fra de beundringsverdige, ikke når man lukter ukjent og taler gebrokkent.

Er målet et samfunn der vi alle passer inn i det etter hvert svært så lille skapet?

I landbruket opplever man at monokultur slett ikke bare bidrar til effektiv dyrking, bugnende avlinger og større avkastning. I stedet ser man nå at ved å satse på én vekst utarmes jorda og gjør vekstene sårbare.

Selv om en art kan virke unyttig eller ulønnsom, smake rart, eller ikke være salgbar, kan den være en ressurs, sier Ola Westengen ved Universitetet i Oslo. Man kan nesten tro at han snakker om oss.

Mangfold er nødvendig i landbruk, men enda mer der mennesker skal vokse. Utenforskap gjør oss svakere.

Det svekker alle. Og ikke bare de som plasseres utenfor innenforskapet.