Den misforståttes kampskrift

Thorbjørn Jaglands imponerende CV hjemme og ute, til tross. Hans navn forbindes med tabber og kløneri. Kanskje mer enn fortjent er.

Er det noe Thorbjørn Jagland definitivt ikke har eid selv, er det sitt eget ettermæle.

Memoarene over et langt levd politisk liv er en mektig og aktiv aktørs versjon av viktig stykke norsk politisk samtidshistorie. Det skal ingen ta fra Jagland.

• LES OGSÅ: Jagland tar ingen selvkritikk på 36,9

Skittent spill

Det har vært knyttet mest spenning til hans versjon av partilederstriden med Jens Stoltenberg.

Hans fortelling og versjon er egentlig mest interessant når han skriver om 2016 og svarer på Stoltenbergs bok.

Bitterheten, sjokket og karakteristikkene fra 2016, er tydeligvis viktigere å få frem enn å gi sin versjon, og ikke minst fortelle om sine trekk og maktbruk da det politiske dramaet pågikk på begynnelsen av 2000-tallet.

Jagland ante ingenting om bakkanal, kupp og svertekampanjer. Han stiller seg i det hele tatt totalt uforstående til kritikk mot ham som leder. Det nådde ham aldri, fremkommer det i boken.

Jagland og Stoltenbergs versjoner er ikke sammenfallende når det gjelder om de to faktisk hadde en avtale om at Jagland uansett skulle gå av i 2002. Stoltenberg har i sin bok tilbakevist dette.

Jagland mener altså at Stoltenberg og hans folk både brøt partidemokratiets spilleregler og en gjensidig avtale.

Jagland tilbakeviser også anonyme påstander om at han ikke ønsket Martin Kolberg som partisekretær, men ville ha Jan Bøhler.

Det mer oppsiktsvekkende er Jaglands påstand om at Kolberg selv mange år tidligere gav uttrykk for at de to ungdomsvennene, AUF-radarparet og forloveren, måtte skille lag.

Kolberg tilbakeviser påstanden.

Det er merkelig at Jagland har en så tilforlatelig og bagatellmessig forklaring på et hjerteskjærende vennskapsbrudd, hvis det var så lite som skulle til for å oppklare saken.

Jagland ble nok misforstått.

• LES OGSÅ: Jagland forsvarer vrakingen av sin nære venn Martin Kolberg

Et forsvar for 36,9

Jagland vil for alltid være knyttet til det som er kalt et kabinettsspørsmål til velgerne. Selv om han aldri brukte tallet selv, var resonnementet ikke til å ta feil av. Hvis Ap fikk dårligere oppslutning enn forrige valg, mente han at regjeringen hans skulle gå av.

Jagland forsvarer grepet fordi han den dag i dag mener det gav Ap en mobiliseringseffekt inn i valgkampen.

Han mener også regjeringen hadde måttet gå av uansett, at det var bedre å ha regi på det selv som et slags valgnederlag, heller enn å ikke få budsjettflertall å bli kastet i et politisk kaos før jul.

Regjeringen hans, med en rekke kontroversielle statsrådsutnevnelser og det utskjelte langtidsprosjektet «Det norske hus», gikk dermed av.

Jagland fikk mye kritikk for å ha utnevnt politisk uerfarne statsråder som Anne Holt og å ha forsøkt å overtale Nils Arne Eggen til å bli statsråd. Terje Rød-Larsen hadde heller ikke stortingserfaring. Han skulle lede det visjonære arbeidet med å bygge det norske hus, men måtte raskt gå av som statsråd etter en skattesak.

I boken, som da, argumenterer Jagland med at politikken måtte åpnes opp. Det var et behov for andre typer folk enn de med partibok. Alternativet til det norske hus og de uerfarne statsrådene – skriver Jagland nå – ville vært «å stå frem uten ambisjoner (...) gro inn i den grå massen».

Dette er representativt for refleksjonene i boken:

De ender med svært få unntak med at enten har Jagland rett, eller så er det fortsatt umulig å se særlig annerledes på det enn slik han argumenterte i utgangspunktet.

Noen av reformene knyttet til både partiet og regjering, skriver han riktignok at kunne vært bedre forankret, uten å skrive så mye mer om det.

Korrekturlakken

En interessant passasje i boka handler om den brutale vrakingen av Grete Faremo som statsråd.

Jagland langt på vei antyder at hun eller departementet hun hadde ledet, visste eller burde ha visst, om overvåkingen av SV-politiker Berge Furre.

Jagland skyver ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet foran seg i dag.

Hun skal ha understreket at informasjonen må ha kommet frem til statsråden, stikk i strid med hva Faremo sa offentlig. Jagland skriver også at et referat var sendt på intern sirkulasjon i departementet, dem som hadde sett det hadde kvittert med sine initialer. Over initialene i politisk ledelse var det tegnet korrekturlakk. «Uansett hvordan vi tolket den hvite flekken, måtte Grete Faremo ta ansvaret», skriver Jagland.

Opplysningene er ikke vanlig av hva vi får innsyn i av saksbehandling i et departement. Faremo tilbakeviser Jaglands versjon.

• LES OGSÅ: Faremo avviser blankt overvåkningspåstand i Jagland-bok

Arbeidersønnen

Bokens tittel er hentet fra arbeidersangen Frihetens forpost. Jagland er på sitt beste når han skriver om klassekampen, klassetilhørigheten og hvor tykt arbeiderbakgrunnen lå i blod og arv og oppvekst. Hans tilhørighet som Thranesosialist blir malt med bred pensel innledningsvis.

For at arbeidersønnen fra Lier ble AUF-leder, partisekretær, Ap-leder, utenriksminister, statsminister, stortingspresident, leder av Nobelkomiteen og generalsekretær i Europarådet – er en personifisering av mulighetene som er en del av det Norge han både vokste opp i, og var med på å forme.

«Jeg hadde aldri kunnet lede en stor internasjonal organisasjon som Europarådet hvis det ikke hadde vært for Statens lånekasse», er en megetsigende samfunnsanalyse av muligheter etterkrigsgenerasjonene har fått i et skrittvis utbygget velferdsstat.

Vil være visjonær

At Jagland har vært under press og bakholdsangrep store deler av sin karriere, er hevet over tvil.

Hvor mye av det han selv tenker kunne vært unngått om han selv hadde handlet annerledes, er ikke boken en kilde til å opplyse.

Den bærer heller bud om hvordan Jagland selv vil bli husket. Han setter ofte inn korte utdrag fra presseklipp.

Før 1993-valget kalles hans innsats «en genistrek». Trontalen hans som statsminister ble kalt «en nyvinning» og «visjonær». Det er blitt sagt om ham at han er en betydelig «arkitekt av Ap det siste tiåret» og at «partiet er trolig like mye et produkt av ham som han er av partiet».

Selv skriver Jagland om hans tanker etter den dramatiske slutten at «Jeg var kanskje ikke så håpløs. Det var situasjonen som var håpløs.»

Så, er det enklere å forstå Jagland etter å lest kampskriftet, hans egen versjon?

Minnene er for selektive. Tonen er for selvrettferdig. Det er for overtydelig når skamrosen klippes inn, og for underlig at egne feil ikke forklares eller tolkes i en måte som gir innsikt for leseren.

Omkvedet i boken er at Jagland hadde – og fortsatt har – rett. Han så det på riktig vis, men ble misforstått.

Sånn blir det lett når man skal eie historien selv.