Kronikk

Den gule lappen

Fastlegene må være helsevesenets Robin Hood.

Cathrine Abrahamsen

Ikke sjelden får vi det skjulte, såre budskapet frem, først kamuflert av fysiske symptomer, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

En gang reddet jeg et liv med en gul lapp. Etter Ari Behns død har jeg tenkt på den, og på at fastlegens rolle nesten er fraværende i debatten om det forebyggende arbeidet mot selvmord.

For det er til fastlegen de fleste pasientene kommer. Også de som sliter.

Jeg spurte om hun hadde tanker om å ta sitt eget liv, og det bekreftet hun.

Bare i dag har jeg hatt flere pasienter som trengte akutt psykisk helsehjelp. For å nevne noen: en jente på 13 med skolevegring, en mamma med selvmordstanker, en eldre, ensom og deprimert mann, og en ungdom med psykiske vansker som trengte akutt henvisning.

En annen pasient orket ikke engang å ringe kontoret, men sendte en elektronisk melding, så jeg fikk overtalt henne til å komme. Det var hun som fikk mest tid i dag. For det tar tid. Men det er viktig tid.

Fastlegene må være helsevesenets Robin Hood; gi til den som trenger det mest.

Ikke for folk flest

I Dagsnytt atten sa helseminister Bent Høie nylig at «…det er viktig for meg å understreke at det er veldig mange ulike steder en kan få hjelp. Hvis en opplever at ikke fastlegen gir den hjelpen som en selv mener en har behov for, så finnes det andre steder å få hjelp».

Hvilke andre steder er det helseministeren mener?

Avvisningsprosenten til psykiatriske poliklinikker er svært høy. Å få plass hos en psykolog eller psykiater med driftsavtale er nesten umulig. Ventetiden kan være opptil ett år, og det er de som har penger til å betale som får hjelp hos private psykologer.

Det er til fastlegen de fleste pasientene kommer.

Hjelpen er derfor ikke for folk flest. Er vi på vei mot et klassedelt helsevesen?

Kamuflerte depresjoner

Alle har derimot en fastlege de kan kontakte når de trenger hjelp, også når livet er akutt vanskelig.

Min erfaring er at mange pasienter helst vil ha hjelp av fastlegen sin. De opplever det tryggere og mindre stigmatiserende. Fastlegen kan du også bestille time hos når du trenger det, og du tildeles ikke et visst antall timer, som er tilfelle ved psykiatriske poliklinikker.

Også samtaler med fastlegen kan bidra til mestring og til å endre negative tankemønstre.

Særlig er kontakten med de unge viktig. Det kan være prevensjonsveiledning, behandling og forebygging av kjønnssykdommer, kviser og mye annet. Viktigst av alt er å skape kontakt, og en trygghet for at hit kan du komme med det som bekymrer deg.

En gang reddet jeg et liv med en gul lapp.

Ofte roser jeg de unge for å oppsøke fastlegen, og avslutter med å si «takk for at du kom», for å vise at jeg verdsetter at de tar ansvar for seg selv. De skal vite at fastlegen er en de kan komme til med sine bekymringer om alt fra flis i fingeren til mer alvorlige helseplager.

Ikke sjelden får vi det skjulte, såre budskapet frem, først kamuflert av fysiske symptomer.

En ung jente kom med symptomer på kjønnssykdom, men jeg forstod raskt at det ikke var hennes egentlige bekymring. Hun var skamfull for at hun ikke var lykkelig, som hun burde være.

Underveis i samtalen forstod jeg at hun hadde klare depresjonssymptomer. Jeg spurte om hun hadde tanker om å ta sitt eget liv, og det bekreftet hun at hun stadig hadde. Sammen lagde vi en kriseplan, på en gul lapp som hun skulle ha i lommeboken sin.

Der stod nummeret til både legevakten og fastlegekontoret, og hun lovet å ringe om ting skulle bli så vanskelig at hun ville ta livet sitt.

Flere av pasientene mine går nå med lignende lapper.

Den tilgjengelige hjelpen

Tilgjengelige helsetjenester er førstelinjetjenesten som fastlege, legevakt og kommunehelsetjenesten, og i den rekkefølgen.

Jeg ber om at helseminister Høie i form av handling viser at han forstår at fastlegen er i førersetet i primærhelsetjenesten. Han må bidra til at vi kan fortsette å være den mest tilgjengelige helsetjenesten for hele folket.

Det er de med ressurser som kan kjøpe seg hjelp.

Å gi fastlegene bedre rammevilkår vil være et viktig bidrag til det selvmordsforebyggende arbeidet i form av økt tilgjengelighet og mer tid til hver enkelt pasient. I tillegg må han sørge for tilrettelegging av videreutdanning i kognitiv atferdsterapi.

Mennesker med psykiske vansker opplever ofte å være en belastning for sine omgivelser, og ikke sjeldent unnskylder de seg når de kommer til time. Derfor avslutter jeg ofte samtalene med å forsikre dem om at ingen har en begrenset kvote hos fastlegen, vi bruker den tiden som er nødvendig.

For alle har en plass hos fastlegen – alle.

Den unge jenta med den gule lappen ringte aldri. I stedet hadde vi en rekke samtaler på mitt kontor, og etter hvert hadde hun ikke lenger behov for flere timer hos meg. Jeg husker siste samtalen vi hadde hvor hun sa: «Takk for lappen, du vet det ikke, men den reddet livet mitt!».