Med uoffisiell verdensrekord i generalisering har det lyktes debattanten og psykologistudenten Adam Njå å sette fyr på såvel sosiale medier som debattspalter i sommer.
Ut fra den korrekte observasjonen at noen (unge) menn sliter, slår han med sin kronikktittel «Menn i dameland» fast at det er de ikke aleine om, det gjør menn som sådan. Og tittelen røper også hvorfor: Vi gjør det fordi vi tvinges til å leve i «dameland».
Virkelig?
Med et like generaliserende blikk på «mannsdebatten», tvinger følgende betraktninger seg fram:
For en håpløst sutrete tilnærming vi er i ferd med å få til «menn» – som om menn er én ting, og den tingen lider under en fryktelig usynliggjøring og undertrykking.
Realiteten er jo at man som mann, i vårt land, i vår del av verden, er friere enn noensinne til å leve ut breie spekter av sitt potensial.
Sammenlignet med vår foreldregenerasjon har vår generasjon av menn en enorm frihet til å «realisere oss selv» – enten vi vil bli fjellklatrere, kunstnere, økologiske bønder, snekkere eller fordype oss i en livslang interesse for amerikanske biler.
Vi kan være nærværende fedre, vi kan begynne å kjøre slalåm eller fly hangglider når vi er seksti. Min fars generasjon slutta å leike da de ble tretti, vi kan kjøpe oss stor motorsykkel i femtiårsgave til oss sjøl. Det har vært en kulturell (manns) revolusjon – Keith Richards utvider livsrommet og aldersrommet for menn for hvert riff han slår på gitaren.
Bestefaren min, derimot, levde i det forjettede «manneland», som det later til at Njå savner.
Om vinteren reiste han inn i sølvgruvene i Kongsberg før det ble lyst om morgenen og kom ut igjen etter at mørket hadde senket seg. I de mellomliggende timene bedreiv han hardt fysisk arbeid mens han uten verneutstyr pustet inn gruvestøvet som for en god del av arbeiderne førte til silikose.
Riktignok kom han hjem til ferdig middag, men stilt overfor valget kan vi vel ikke se bort fra at han ville byttet bort tilværelsen i gruvesjaktene mot å lage middag annenhver dag. Men det valget hadde han ikke.
«Mykhet er blitt det nye idealet», skriver Njå. Det er grunn til å minne om at Ole Paus allerede i 1979 skreiv den satiriske «Myk manns sang» der det i refrenget spørres «Hvorfor ligger ingen med meg?» Det er omtrent tretti år siden Trond Kirkvaag lagde sketsjen «Jeg vil pule».
Fenomenene Njå skriver om er altså ikke særlig nye, det nye ligger i den fullstendige identifikasjonen med dem og fraværet av befriende humor.
Det spørs om en så generell diagnostisering hjelper de som sliter med utenforskap og tilkortkommenhet. For min del tviler jeg på det.
Likevel altså denne framstillingen av menn som sådan som tomme kar som bare venter på å fylles av andres (kvinners) anerkjennelse, men får de den er det som om det er hull i bunnen av karet så det er like tomt etterpå. Alt er liksom noen andres skyld. Voksne folk forholder seg ikke sånn til sitt eget liv.
Hva med å slutte å sutre og høre litt på Leonard Cohen i stedet:
«Ah, but a man never got a woman back
Not by begging on his knees»
Så kan vi konsentrere hjelpen og tiltakene om dem som virkelig trenger det.
Følg debatten:
