Hvor vi enn reiser i Thailand, støter vi på Buddha. Med sitt milde blikk skuer han ut over land og folk fra Det gylne triangel i nord til Malaysia-grensen i sør. Men Buddhas sterke nærvær har ikke klart å dempe politikernes grådighet og ustanselige rivalisering om penger og makt. Heller ikke i nabolandene Kambodsja, Laos og Myanmar.
Militærkuppet i Thailand denne uken har på ny illustrert gapet mellom idealer og beske realiteter. Siden 1932, da kongens eneveldige makt ble avskaffet, har Smilets land vært hjemsøkt av mer enn tjue kupp og kuppforsøk. Ingen av dem har bidratt til å løse landets to grunnleggende problemer, korrupsjonen og den ujevne fordelingen av godene.
Les alt om militærkuppet i Thailand her!
«Det er jo deres karma»
Reisende til Thailand lar seg lett besnære av de myke menneskene, de hvite stredene og palmenes bedøvende sus. Men landet er så mye mer enn det. Ennå sliter millioner av thailendere med å få endene til å møtes. Bortenfor Bangkoks skyskrapere finnes store landskaper hvor bøndene svetter under vanskelige forhold. Landets nordøstlige del, Isaan, er et godt eksempel. Bøndene der får for lite regn, og avlingene blir deretter.
I Isaan bor Pira Sudham, den eneste thailandske forfatter som noensinne er blitt nominert til Nobels litteraturpris (i 1990). Bøkene han har skrevet, handler om livet i de enkle landsbyene, og om bøndenes usedvanlige tålmodighet. «Innbyggerne i Isaan har stort sett ikke for vane å klage. Det er jo deres karma, ikke sant?»
Nå og da reiser disse stakkarene til Bangkok i håp om å få hjelp av regjeringen. «Så fredelig de demonstrerer! Hver gang får de løfter om at regjeringen skal se nærmere på problemene deres, men løftene viser seg alltid å være tomme. Ironisk nok varer heller ikke regjeringene lenge, og derfor fortsetter Isaans fattige å reise til Bangkok, sommer etter sommer».
Særinteresser styrer politikken
Denne sommeren må de forsmådde bøndene muligens holde seg hjemme. De nye makthaverne forlanger ro og orden. Når thailenderne får sine sivile rettigheter tilbake, gjenstår å se. Så alvorlige som situasjonen synes å være, kan det ta lang tid.
I mellomtiden får de avsatte politikerne en mulighet til å gå i seg selv. Hva kunne de ha gjort annerledes? Svaret er mangfoldig, men det mest åpenlyse er at de har gjort det til en vane å forfølge særinteresser i stedet for å tenke på nasjonens ve og vel. Egen lommebok, familie og klan har gått foran alt annet. Fenomenet er ikke typisk thailandsk. Flere land i det sørlige og østlige Asia befinner seg i samme situasjon fordi politikken styres av særinteresser.
I Thailand har mye av striden i de senere år handlet om «de gule» mot «de røde». De gule har i hovedsak hentet sin støtte i byene, de røde på landsbygda. For sosialt engasjerte mennesker er det naturligvis fristende å sympatisere med de sistnevnte. Men også de røde har latt seg lede av krefter med urent mel i posen. Deres reelle leder, tidligere statsminister Thaksin Shinawatra, har i flere år bodd i eksil. Mens han styrte landet fra 2001 til 2006, rakk han å stikke store verdier i egen lomme.
Om han søster, som ledet landet inntil militærkuppet for to dager siden, også hadde for lange fingre, vet vi ikke. Tidlig fredag meldte hun seg på en militærbase utenfor Bangkok sammen med flere andre angivelige syndere. Resten er opp til de nye makthaverne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mørke skyer for økonomien
Det er fristende å varsle verdens undergang hver gang militære ledere griper makten, men thailenderne er vant til den slags. Igjen vil de bøye seg for overmakten. For øvrig vil livet stort sett fortsette som før, skjønt noen vil merke tilstramningen på kroppen. I første rekke de ansatte i landets turistnæring. Thailands økonomi har gjort seg avhengig av de millioner turister som hele tiden flommer inn fra fjern og nær. Selv om de ikke har noen grunn til det, vil mange nå heller holde seg hjemme eller stevne mot andre reisemål.
LES OGSÅ: Fraråder ikke nordmenn å reise til Thailand
Økonomisk sett tilhører Thailand Asias «middelklasse». Det er ikke blant de rikeste, heller ikke blant de fattigste. I en tid preget av global økonomisk usikkerhet trenger landet kompetente ledere. Det som i verste fall kan skje, er at en eventuell turistsvikt forplanter seg til andre deler av økonomien. I mars spådde den thailandske nasjonalbanken en økonomisk vekst i 2014 på 2,7 prosent. Det er beskjedne tall sammenliknet med Kina og andre asiatiske vekstøkonomier.
Veien videre
Kina er et godt eksempel på at et autoritært styre kan levere høye veksttall. Derfor er det ikke gitt at alt vil bli så mye verre under de nye lederne. Likevel ligger det i kortene at de ikke kan sitte på ubestemt tid. Før eller senere vil de måtte holde nyvalg og slippe politikerne til på ny. Faren for at landet da havner i den samme runddansen på ny, er absolutt til stede. Men alternativet, et varig hardstyre, vil ikke bli akseptert av verken thailenderne eller andre.
Dessuten er nabolandet Myanmar i ferd med å bevege seg fra diktatur til demokrati. Til neste år kan fredsprisvinner Aung San Suu Kyi bli valgt til landets nye president. Myanmar, et demokrati? Thailand, et diktatur? Uvirkelig.
