Åpenhet i helsetjenestene våre er avgjørende, både for den enkelte pasient og for samfunnet. Norge er kjent for å ha en åpen og transparent helsetjeneste.
Men dette gjelder ikke for bransjen som tilbyr kosmetiske inngrep. Vi snakker om estetisk kirurgi og «lightbehandlinger» med fillerinjeksjoner, som utføres av spesialutdannede leger og helsepersonale.
HelseSmart – et nettsted som har samlet informasjon om offentlige og private helsetjenester i Norge, opplyser at det per nå er 354 klinikker som tilbyr plastisk kirurgi.
Men det vi mangler er et offisielt register som viser omfanget av de kosmetiske inngrepene som gjøres. Vi vet bare at bransjen er i sterk vekst, og i en tid med stort kroppspress gir det grunn til bekymring.
I vår meldte NRK at antall ansiktsoperasjoner hadde økt med 25 prosent under koronapandemien. Men hvilke tall som ligger bak disse prosentene vet vi lite om.
Ofte markedsfører klinikkene seg ved å vise til mengdeerfaring. Blant annet skriver én at « ... vi gjennomfører mange hundre brystforstørrelser i året».
En ledende aktør opplyser at de opererer ti tusen pasienter i året. I tillegg kommer «lightbehandlinger». Det finnes ikke noe lovverk som regulerer denne type behandlinger.
Vi vet med andre ord at det dreier seg om mange, men nøyaktig hvor mange inngrep som blir utført og hvilke, vet vi ikke.
Jeg vil oppfordre helseminister Bent Høie til å få på plass et offisielt register som kan gi en oversikt over tallene – først og fremst over kirurgiske inngrep, men også over såkalte «lightbehandlinger».
Hvis og når et offentlig register kommer på plass, må det inneholde minst tre nivåer med informasjon.
For det første må registeret inneholde informasjon om hvor mange inngrep som foretas i året i Norge. Det må komme klart frem hvilke inngrep som gjøres og av hvilke klinikker.
Norge kan ikke være bekjent av å ha en privat bransje som beskytter seg selv mot offentlig innsyn. Det er pasientene som skal skjermes – ikke virksomheten.
For det andre må registeret inneholde spesiell informasjon om bruk av operasjonsmetode, anestesi, bruk av smertestillende og ikke minst forebyggende bruk av antibiotika. Det siste er spesielt viktig med tanke på antibiotikaresistens.
Folkehelseinstituttet kom nylig med en rapport om antibiotikaresistens hos mennesker, dyr og miljø. I rapporten fraråder man å gi antibiotika for sikkerhets skyld til pasienter, når det er usikkerhet om bakteriell infeksjon.
Det er nettopp det som skjer innen kosmetisk kirurgi. Det kan vi blant annet se i nylig sendt TV 2-innslag. Klinikkene gir antibiotika i tilfelle infeksjon, og det gis ofte mer enn anbefalte mengder. Tallene må frem i lyset.
For det tredje må registeret gi innsyn i komplikasjoner og uønskede ettervirkninger. Kosmetisk kirurgi gjennomføres ikke av medisinske årsaker, og det har heller ingen dokumentert helsegevinst. Derfor er det spesielt viktig å være åpen om det problematiske ved denne typen inngrep.
Bransjen reklamerer med at det er få komplikasjoner innen kosmetiske inngrep, og hvis det stemmer burde de også være interessert i å få tallene frem.
En fryktet komplikasjon ved kosmetiske inngrep er infeksjon, og nettopp derfor er det stor bruk av forebyggende antibiotika. Likevel får noen pasienter infeksjon etter kirurgiske inngrep eller etter fillerinjeksjoner. Andre typer komplikasjoner kan være smerter, nerveskader, allergiske reaksjoner eller blåfarging av hud.
Selv om tilbyderne reklamerer med økt livskvalitet, ser man at enkelte opplever nedstemthet og depresjon etter operasjon. Dette må også synliggjøres.
En uønsket følge etter brystforstørrelse med silikon, er at det kompliserer screeningundersøkelser. Mammografi må ofte suppleres av ultralyd og MR. Forskning viser også at brystkreft oppdages senere hos kvinner med silikon i brystene enn hos kvinner uten. Hva er tallene her?
Det tar om lag tolv år å bli plastikkirurg, vel å merke på det offentliges regning. Hensikten med utdannelsen er i utgangspunktet å behandle pasienter med medfødte misdannelser, skader eller følgetilstander etter sykdom.
Når mange velger å forlate den offentlige helsetjenesten til fordel for privat virksomhet, er det viktig å kunne følge med på hvor ressursene tar veien. Komplikasjoner og tidkrevende undersøkelser blir ofte tatt hånd om av den offentlige helsetjenesten. Et register vil gi oss informasjon om hvor mye penger staten bruker på det.
Tilbydere av kosmetisk kirurgi har lov til å markedsføre tjenestene sine.
En rimelig gjenytelse bør være at offentligheten kan følge med på det de driver med. Det er neppe et sunnhetstegn ved et samfunn at kosmetiske inngrep øker slik det gjør i Norge i dag.
Hvis det virkelig er sant at folkehelse er et satsingsområde i norsk helsepolitikk, bør det bli bedre kontroll med virksomheter som lar økonomisk gevinst komme foran helsegevinst.
