Da krigen kom til Norge, var Harry Samuel Isaksen åtte år gammel. Han vokste opp i Trondheim sammen med foreldrene Rosa og Isidor, og søsknene Gerd Gittel og Leonard Elieser. Faren, Isidor, drev butikk i Søndre gate.
I november 1942 ble Harry arrestert og fraktet til Bredtveit fengsel sammen med moren og søsknene. Derfra ble de tvunget om bord i skipet «Gotenland» 24. februar 1943 med kurs for Szczecin i det okkuperte Polen og fraktet i mørke, trange kvegvogner.
Destinasjonen var konsentrasjonsleiren Auschwitz.
Manglende empati
En nylig utført undersøkelse om norske holdninger til jøder og muslimer viser at 12 prosent i befolkningen og 20 prosent i det muslimske utvalget støtter påstanden: «Når en tenker på hvordan Israel behandler palestinerne, kan trakassering og vold rettet mot jøder forsvares»? 48 prosent av respondentene svarer at muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets.
Noen uker tidligere fikk norske studenter ideen om å kle seg i SS-kostymer og servere drinker som ga tydelige konnotasjoner til Holocaust.
Det mangler ikke tilgang til forskning og dokumentasjon rundt Holocaust, og heller ikke på informasjon om forfølgelse, folkemord og mennesker på flukt i vår tid. Daglig mottar hver og en av oss tusenvis av inntrykk, mange av dem gjennom skjermen vi alltid bærer med oss.
Likevel ser det ut til at mange ikke klarer å ta innover seg andres smerte, frykt og lidelse. Kan det nettopp være den massive informasjonsflommen som hindrer oss i å respondere empatisk? Ville det være like mange som svarte at vold og trakassering kunne forsvares dersom en så for seg ansiktet til Harry?
Mer enn et tall
Holocaust blir ofte formidlet gjennom tall og statistikker. De ubegripelig antallet drepte gir en begrepsramme av omfanget av folkemordet, og forteller hvorfor Holocaust er en spesiell hendelse i verdenshistorien. Finnes det bedre måter å skape forståelse på enn tall og sterke bilder?
Nyere litteratur om de norske ofrene viser en vending vekk fra tall, og mot personene. Historien om jødenes skjebne under andre verdenskrig kan formidles gjennom et enkelt ansikt og en livshistorie. Det setter nazistenes drap på jøder, romfolk, romani, utviklingshemmede, homofile og psykisk syke i en sammenheng vi kan relatere oss til.
Ofrene er ikke lenger bare redusert til tall, men blir hele personer, med et liv før katastrofen. De hadde familie, venner, interesser og fremtidsplaner. Et eksempel på tiltak som fokuserer på personene i stedet for tall er såkalte «snublesteiner» som finnes i mange norske byer – brosteiner dekket med en messingplate, hvor navnet på et av ofrene for Holocaust er skrevet på.
Vår tids folkemord
Når vi oppdager en snublestein, «snubler» vi over historien. Vi blir minnet på at nazismens grusomheter ikke bare var noe som skjedde et annet sted, men også akkurat der vi står, bor og lever.
Ved å bli kjent med personer som ble ofre for Holocaust, kommer vi kanskje nærmere å forstå hvilken katastrofe det var, og historiene bærer vi med oss videre. Slik kan kunnskap om Holocaust ha en innvirkning på hvordan vi ser på verden i dag.
Formålet med Holocaustdagen er ikke bare å minnes ofrene for Holocaust, men å diskutere hvordan vi kan unngå at noe lignende skjer igjen og å minne om at folkemord fortsatt skjer. Land som Kambodsja, Balkan, Rwanda og Sudan har opplevd folkemord i moderne tid. Samtidig med årets Holocaust-markering forfølges Rohingya-folket i Myanmar.
Minnesteiner
De som besøker Falstadsenteret ved Ekne i Levanger på Holocaustdagen 2018 mottar en stein. Innen jødisk tradisjon legges steiner på graven for å hedre en avdøds minne. Hver stein representerer en av de jødiske nordmennene som ble ofre for Holocaust. Men menneskene som ble internert, drept eller deportert fra Norge har ingen grav.
Steinene som brukes i prosjektet har hvert sitt nummer. Hvert nummer gjenfinnes på en liste, slik at man får eksakt informasjon om personen bak steinen. Vi vet navn, alder, familiesituasjon og hvor de har bodd. Ved å plassere steinene på et kart etterpå ser vi hvor de forskjellige har bodd; de var midt blant oss. Slik ønsker vi å bidra til en involverende og deltakende minnestund for de jødiske ofrene som var internert under andre verdenskrig.
Bak prosjektet står pedagoger, lærere og historikere som arbeider med å formidle historien om 2. verdenskrig. Samarbeidet mellom Falstadsenteret, Jødisk museum Trondheim og Universitetet i Bergen baserer seg på forskning rundt sansestimulerende læring. De som får utdelt en stein, blir også bedt om å tegne den.
Visuell forankring
Tegningens funksjon er flerdelt: vi vet gjennom ny forskning at visuell forankring gjennom det å tegne gjør at vi husker bedre. Tegningene er også et fysisk resultat etter minnestunden, som får et videre liv i prosjektet. Et senere minnearrangement som vil gi steinene en varig plass ved den jødiske gravplassen i Trondheim.
Den internasjonale Holocaustdagen 27. januar markerer at på denne datoen ble konsentrasjonsleiren Auschwitz frigjort i 1945. Synet som møtte de russiske soldatene var som hentet fra Dantes helvete.
Men Harry Samuel Isaksen opplevde aldri frigjøringsdagen. Ved ankomsten i Auschwitz 3. mars 1943 ble han sendt direkte til gasskamrene og drept. Han er en av de norske personene med jødisk bakgrunn som døde og som blir minnet på Falstad i dag.
Følg NRK Debatt på og .
