Det var utvilsomt oppsiktsvekkende opplysninger som torsdag kveld kom frem i NRK og VG. Via en agent skal de hemmelige tjenestene ha fått et varsel om at et terrorangrep i Skandinavia kunne være nært forestående. Informasjonen kom bare seks dager før skuddene ble løsnet i Oslo sentrum.
Men politiet i hovedstaden ble aldri varslet. Hvorfor informasjonen aldri tilfløt dem er nå et av de mest sentrale spørsmålene i saken.
Det er to aktører som kanskje har svaret, nemlig Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten. Mens PST har ansvaret for sikkerheten innenlands, er E-tjenestens oppgave å drive etterretning utenfor Norge. Hva slags informasjon satt disse med, og hva delte de seg imellom?
PST mener at informasjonen de fikk fra E-tjenesten var «naken», og at de ikke fikk vite noe om tid, sted, person eller hva som skulle skje.
Spørsmålet er om PST fikk vite alt som E-tjenesten satt med. Kan det være slik at sikkerhetspolitiet bare fikk deler av et bilde, og at E-tjenesten holdt tilbake informasjon av hensyn til en pågående operasjon eller for å beskytte kilder?
Og hvis det var slik – hadde PST agert på en annen måte dersom de hadde fått mer konkret informasjon på bordet? Ville politiet og offentligheten da blitt varslet og kunne angrepet 25. juni i så fall vært avverget?
Skal vi tolke PST visste de nemlig ikke nok til å vurdere alvorlighetsgraden i varselet, og heller ikke om Oslo eller andre byer kunne være mulige mål. Dette skal være grunnen til at hovedstadspolitiet ikke ble varslet.
Spørsmålet er likevel om dette var en riktig vurdering. I Oslo var man midt i Pride-feiringen, og en storstilt parade med flere titalls tusen deltagere stod for døren. Dersom Oslo-politiet hadde fått vite at noe var på gang, kunne politiledelsen på eget initiativ valgt å trappe opp sikkerheten? Så skal det tilføyes at trusselvurderingen i Norge allerede var på moderat nivå gjennom sommermånedene 2022, så det er nok ikke gitt at turnuslistene i Oslo-politiet hadde blitt lagt om på bakgrunn av informasjonen PST satt med.
I juli 2014 varslet PST at det kunne skje terror i Norge i løpet av få dager. Da ble beredskapen kraftig skjerpet, norsk politi ble beordret til å bære våpen til enhver tid, og Oslos gater var nærmest oversvømmet av politi. Utenfor flere populære badestrender lå Forsvaret med krigsskip, og politi over hele Norge var på tå hev.
2014-situasjonen er på en måte sammenlignbar med hendelsen i 2022, men den gang var informasjonen mer spesifikk, den kom fra flere samarbeidende tjenester og det dreide seg om et antall navngitte personer. Det er imidlertid et bilde av hva som skjedde da man trykket på den store, røde knappen. Som kjent skjedde det aldri noe angrep den gangen, og etter en stund ble terrortrusselen nedgradert.
Et annet sentralt spørsmål er hva PST gjorde da de skjønte at angrepet var et faktum. Det skal ha gått svært kort tid etter skytingen før PST-hovedkvarteret i Nydalen i Oslo var i høyeste beredskap. Selv personer på høyt nivå skal midt på natten ha kommet på jobb for å lede sikkerhetstjenestens arbeid.
Med det vi nå vet er det heller ikke rart at PST-sjef Roger Berg allerede samme dag vurderte skytingen som «en ekstrem islamistisk terrorhandling». Men fikk kollegaene i Oslo-politiet vite bakgrunnen for dette? Derfra het det at de «ikke kunne konkludere, og at etterforskningen måtte vise om det faktisk forelå politisk motivert vold eller hatkriminalitet».
Det er et åpent spørsmål når etterforskerne i Oslo fikk vite om kommunikasjonen mellom islamisten og E-tjenesteagenten, men det er et faktum at det gikk to måneder før Arfan Bhatti ble siktet i saken.
Et tredje tema er hva som ble kommunisert mellom PST og Oslo politidistrikt om trusselnivået knyttet til Pride-arrangementene.
Mange husker kaoset som oppstod da politiet først tillot en minnemarkering på Rådhusplassen to dager etter angrepet, for så å fraråde arrangementet samme ettermiddag.
Det er en kjent sak at det internt i Oslo-politiet ble reagert kraftig på kommunikasjonen med PST denne dagen, og at mange i politiet mistenkte at de ikke fikk vite alt. Kanskje hadde de rett. Så skal det legges til at mye av informasjonen det her var snakk om var gradert. Ikke alle i det «vanlige» politiet er sikkerhetsklarert for så høyt nivå, det kan også ha vært en årsak til at ikke alle ble informert.
I sum er det likevel mange og til dels ubehagelig spørsmål som fortsatt står ubesvart. Noen av svarene kan vi kanskje få gjennom den pågående granskingen av hele sakskomplekset.
Et uavhengig utvalg er i gang med å undersøke alle sider ved myndighetenes håndtering av terrorangrepet. Her er et viktig tema hva man fikk vite når, og hva man gjorde med det.
Politidirektøren uttalte sist sommer at evalueringen er viktig for tilliten til politiet.
Slik det ser ut nå, er det neppe noen overdrivelse.
