NRK Brennpunkt tok i går opp saker der fedre ikke betaler barnebidrag, i dokumentaren «Fedrelandet». Det var et fragmentarisk program. Jeg er litt i tvil om hva og hvor mye vi egentlig fikk vite. Det gode med programmet var at det ikke uten videre fordømte noen. Det framviste et omfattende problem uten å gi klare løsninger. Det overlot egentlig til oss, og det er fint, å tenke videre.
Et sosialt problem
Mange, visstnok fedre, betaler ikke barnebidrag, noen går til og med heller i fengsel, fikk vi høre. Innkrevingssentralen har mer enn nok å gjøre med å forsøke å inndrive bidragsgjeld. Vi fikk ei ramme rundt det hele i form av et nedlagt gruvesamfunn med sosiale problemer, oppløste familier, arbeidsløshet. Slik sett viste programmet at spørsmålet om å betale bidragsgjeld eller ikke, er et sosialt problem med sosiale årsaker, at det ikke uten videre eller bare er den enkeltes vilje det kommer an på.
I 1997 ga jeg ut boka «Far og barn i moderlandet» på Gyldendal. Jeg har sjelden fått så mange sprikende og langvarige reaksjoner på noe jeg har skrevet. Mange menn blei glade, noen kvinner blei sinte, men reaksjonene var delte blant begge kjønn. Boka handler om farskjærlighet, om betydninga av nærværende fedre i et kulturhistorisk og rettshistorisk perspektiv. I innledningen skriver jeg om det greske sagnet om Medea, som drepte sine egne barn for å ramme faren, som selvsagt aldri kommer over sorgen.
LES OGSÅ: Foreldrene ødelegger barna sine
Bedre konflikthåndtering
I denne boka gikk jeg inn for delt omsorg. Rettere sagt at det burde være mulig å idømme dette der retten finner det riktig. Selv hadde jeg erfaring med at dette kunne gå bra for voksne mennesker som var i stand til å respektere rettens avgjørelse i barnefordelingssaker. I motsetning til hva det var vanlig å hevde, mente jeg felles omsorg som grunnprinsipp gjorde konflikthåndteringa mellom mor og far lettere, men også hverdagen for alle.
Men som overalt ellers i livet; det forutsetter myndige mennesker som klarer å se barnets beste, og å se barnets behov for begge foreldre som det beste for barnet. Jeg har sett altfor mange tragedier, der barnet mista kontakten, ikke bare med faren, men med hele slekta på farssida. I nesten alle tilfeller var det faren og farens familie, slekt og venner som blei skjøvet ut i mørket, der de ikke kunne se barna og barna ikke kunne se dem.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kaos som orden
Men et samlivsbrudd er ikke nødvendigvis et onde verken for voksne eller barn; plutselig kan det, som på så mange andre av livets områder, åpne seg nye og uante muligheter. Jeg lanserte et begrep som falt noen tungt for brystet: fraktalfamilien. Fraktal er målestokken for kaos. Kaos har sin egen orden, den er annerledes enn det vi regner som det normale. Fraktalfamilien, kalte jeg den nye formen for storfamilier som kan oppstå når foreldrene finner nye partnere – eller også venner som kan bli ressurspersoner for barna.
Fraktalfamilien står i motsetning til kjernefamilien, som jeg ikke finner noen stor grunn til å forsvare. Jeg har sett og lest nok av brutalitet i hverdagen av mange ulike slag, og den som vil ha et lesetips om hvor galt det kan gå i undertrykkende kjernefamilier kan lese Barneskjebner av Alice Miller. Og for den som vil høre en fars moderne klagesang, hør Stings Mercury falling fra 1996 og sporet «I’m so happy I can’t stop crying». Tro ikke av den grunn, slik en kjent litteraturkritiker gjorde den gangen, at det er Arild Linneberg som sitter og gråter når du avspiller sporet.
Annenrangs foreldre
Et ofte anvendt uttrykk er betalingsuvillighet, manglende vilje til å betale for seg. Så også i forbindelse med betaling av barnebidrag. Det er et uttrykk som gjerne dekker over virkeligheten: manglende betalingsevne. Den forelderen som blir sittende igjen aleine, blir annenrangs, dømt til manglende samvær med barna.
Pussig nok gjelder dette mest fedre som nettopp vil ta seg av barna, ikke de andre unnasluntrerne. Rettssamfunnet dømmer de beste til det verste. En betaler for barn en sjelden eller aldri får se.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Fedre som går til grunne
Det bør være slik at den som har satt barn til verden, også økonomisk må sørge for dem etter beste evne. Men dersom en ikke har evnen? Jeg har sett altfor mange eksempler på fedre som har gått til grunne, sittende aleine på hybelen, betalende for barn de ikke ser, uten økonomi til et verdig liv.
Da er ikke desperasjonen langt unna. Og blir en desperat, er veien til desperate handlinger heller ikke lang. Den eneste løsninga på problemet, er å lytte til barnets stemme: Det glemmes altfor lett at barn har juridiske rettigheter, barn er rettssubjekter. Grunnprinsippet må være å lytte til barnet og spørre hvor de vil bo. De fleste vil ha begge foreldrene sine mest mulig også etter samlivsbrudd.
Nå fradømmes mange barn retten til særlig fedrenes nærvær. At det koster samfunnet dyrt, var vel lærdommen av NRKs Brennpunkt i går?
