Folkehelseinstituttet (FHI) har blitt godt kjent for hele Norge igjennom pandemien.
FHI har overvåket sykdomsbelastningen, effekten av tiltakene på smitte, sykehusinnleggelse og dødelighet, men også hvordan byrden av tiltakene har påvirket befolkningens fysiske og psykiske helse.
Fagfolk fra Folkehelseinstituttet har bidratt på regjeringens pressekonferanser, stilt opp i media og deltatt i debatter om pandemien. Og kanskje enda viktigere: FHI har vært en viktig faglig støtte og sparringpartner for kommunehelsetjenesten og kommuneoverlegene som har hatt ansvar for pandemihåndteringen lokalt.
I løpet av pandemien har FHI fått tilført ekstra midler, og flere fagfolk har blitt rekruttert inn. På tross av dette har arbeidspresset på FHIs ansatte under pandemien vært enormt.
Vi er ikke ferdig med covid-19. Det er fortsatt mulig at nye varianter av viruset gir mer alvorlig sykdom. Data fra andre land tyder på at gjennomgått covid-19 kan gi langvarige plager og økt risiko for blant annet hjerte-/karsykdom og demens.
Vi vet ikke hvor lenge vaksinene mot covid-19 beskytter, eller om vaksinene har andre ukjente langtidseffekter. Den sosiale ulikheten i helse har antagelig økt som følge av pandemien og tiltakene.
Dette er bare noen få av de områdene FHI bør følge med på. FHI har også et stort etterslep av andre lovpålagte oppgaver som har ligget på vent gjennom pandemien.
Likevel mener regjeringen at nok er nok. Nå skal FHI tilbake til de økonomiske rammene fra før pandemien.
Kort oppsummert betyr regjeringens budsjettforslag at FHI må kvitte seg med omtrent 300 fagfolk i løpet av 2023. Det er vesentlig flere enn de som ble rekruttert på grunn av pandemien.
Hvis budsjettet vedtas slik regjeringen foreslår, vil FHI ha dårligere kapasitet for å løse sitt samfunnsoppdrag ved utgangen av 2023, enn de hadde før pandemien.
Kommunene er hver dag avhengig av dialogen med FHI. Hvordan håndtere utbrudd og overvåke antibiotikaresistente bakterier som MRSA? Hvilke tiltak skal gjøres når noen av våre innbyggere blir syke på grunn av tuberkulose, legionella eller andre «uvanlige» smittetilfeller?
Et faglig sterkt FHI skaper kunnskapsgrunnlag for beslutninger i kommunene, som ikke selv har den spisskompetansen som spesialisthelsetjenesten kan trekke veksler på.
Vi vet at nye pandemier vil komme, vi vet bare ikke når. Et ukjent nytt sykdomsfremkallende virus X med stor spredningsevne kan forbløffende raskt true både folks helse og kritiske samfunnsfunksjoner. Som vi nå har erfart, har kraftige smitteverntiltak mot slik smitte store sosiale, økonomiske og helsemessige omkostninger.
Da SARS-CoV-2 dukket opp i Kina i desember 2019, tok det bare tre måneder før WHO erklærte at vi hadde en pandemi. Da pandemien traff, var ikke FHI så godt rustet som de burde ha vært. I årene forut hadde FHI vært igjennom flere store omorganiseringer, og i tillegg hadde de fått Solbergregjeringens generelle «avbyråkratiserings- og effektiviserings» -kutt (ABE).
Regjeringen bør hente inspirasjon fra immunforsvarets håndtering av en ny helsetrussel. Etter den første akutte mobiliseringen for å lage store mengder antistoffer mot viruset, trappes innsatsen gradvis ned når faren er over, for å gi rom til andre utfordringer.
Men kompetansen og evnen til å reagere mot viruset blir beholdt og videreutviklet i lang tid etter at trusselen er over. Det krever ressurser.
Spørsmål vi må planlegge for til neste pandemi er blant annet: Hvordan kan de negative konsekvensene av smitteverntiltak gjøres minst mulige for alle? Hvordan kan enkeltpersoner og befolkningsgrupper med medisinske eller sosioøkonomiske utfordringer beskyttes bedre mot alvorlig sykdom? Hvordan kan vi dempe sosial ulikhet i sykdom?
For å være beredt på neste pandemi trenger vi et velfungerende folkehelseinstitutt med tilstrekkelige ressurser. Vi trenger at den medisinfaglige kompetansen og hukommelsen om hva vi gjorde bra og hva vi kan gjøre bedre neste gang blir tatt vare på.
Vi trenger at det faglige mangfoldet i smittevernarbeidet styrkes. Å tvinge FHI til å si opp fagfolk for å komme i budsjettbalanse i 2023 er ikke veien å gå.
Det er ikke for sent å snu.
