Hopp til innhold
Kronikk

Dårlig kunst må ut

Skal vi kvitte oss med deler av museumssamlingene våre? Svaret er ja.

Utstillingen "Tidsbilder. Norge 1814" i Nasjonalgalleriet

'Kan vi helt ukritisk tillate oss å oppbevare gjenstander i flere hundre år med de utfordringer som i fremtiden vil møte oss når det gjelder energiforbruk, bærekraft og økonomi?' spør kronikkforfatteren

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

I fjor marsjerte demonstranter i Boston i protest mot byens kunstmuseum og den berømte impresjonisten Renoir. Aksjonen var en del av kampanjen «Renoir sucks at painting», som ønsker å diskreditere den franske maleren, og overbevise verden om at han egentlig er en elendig kunstner som ikke bør være på museum i det hele tatt.

I en nyttårskronikk i Aftenposten kåret jeg begivenheten til kunståret 2015s mest bisarre, men jeg spurte samtidig om ikke aksjonen hadde noe for seg? For hva er det egentlig som henger på kunstmuseenes vegger? Hvem har bestemt at dette er god kunst? Er kunsten som ble betraktet som god for 150 år siden, nødvendigvis god i dag? På bakgrunn av dette ble jeg utfordret av NRK til å ta diskusjonen et skritt videre og konfrontert med spørsmålene:

Er det verk i museumssamlingene det ikke er verdt å gjemme på? Er det noe vi faktisk kan kvitte oss med?

Komplisert diskusjon

Det er tøffe, men viktige spørsmål jeg som museumsdirektør ikke umiddelbart har lyst til å svare på. Likevel bør jeg det. Problemstillingene penser oss nemlig inn på store tema som økonomi, miljø, tilgjengelighet, kvalitet og ressurser. Så hvorfor nøler jeg? Vel, av flere grunner.

Verden og kunsten er i konstant forandring.

Karin Hindsmo

Ofte er verkenes eierforhold tilknyttet sammensatte juridiske forhold. Mange verk har kommet inn i samlingene som gaver eller testamenterte donasjoner, med flere rettslige forpliktelser. Skulle museene begynne å kvitte seg med slike gaver, er det grunn til å frykte effekten det vil ha på fremtidige donasjoner.

En enda mer komplisert diskusjon, er den som handler om kvalitet. Verden og kunsten er i konstant forandring. Derfor vil museene vokte seg for å meisle kvalitetskriterier i stein. Vi frykter at det som kanskje ikke oppleves som fremragende i dag, kan vise seg å være det i morgen. I begge tilfeller er det altså frykt som får meg til å nøle. Og kanskje er det nettopp her det virkelige problemet ligger – at vi er redde for å ta tak i problemstillingene?

Hva skal vi skrote?

Jeg føler meg i alle fall todelt. På den ene siden mener jeg helt klart at vi må redusere samlingene våre. Magasinene rundt omkring er stappfulle, og vi har ikke nok ressurser til å ivareta alle gjenstandene. Jeg vet det finnes verk i museumssamlinger som ingen fagfolk bryr seg om, og som heller aldri vises til publikum. Fulle magasiner hindrer dessuten tilførsel av nye, vesentlige verk. Det er et spørsmål om rett bruk av ressurser. På den andre siden: De mindre gode verkene i museene har også en verdi, blant annet fordi de tilfører samlingene perspektiv og historieforståelse.

Magasinene rundt omkring er stappfulle, og vi har ikke nok ressurser til å ivareta alle gjenstandene.

Karin Hindsmo

Å redusere en samling vil derfor ikke være en enkel oppgave for noe museum, og samtalen blir ekstra vanskelig om vi snakker om kunstverk og ikke kulturhistoriske gjenstander. Det er kanskje ikke umulig å trimme en samling på ti like ølboller, men hvordan skal vi forholde oss til ti nesten identiske landskapsmalerier? Her er det ikke så enkelt å sette opp kriterier for å skille det dårlige fra det gode. Et kunstverk er jo en fortolkning av verden der og da mer enn et representativt eksempel. Men bør vi ikke kunne forsøke å definere kvaliteten på et kunstverk, og hvilken relevans det vil ha for ettertiden? Om vi kan snakke om at noe er god kunst, bør vi jo også kunne snakke om at noe er dårlig.

Hva skal sikres for fremtiden?

I museumsmiljøet har diskusjonen om samlingsreduksjon pågått en stund. Kulturrådet har til og med utviklet retningslinjer for dette. Den tryggeste metoden å gjøre dette på, er gjennom avhending, der man overleverer verk til andre museer eller institusjoner. En annen metode er destruksjon, mens den tredje og mest risikofylte måten er gjennom salg – en utvei som kan friste svake sjeler i harde tider, som da ruinerte Detroit insisterte på at byens kunstmuseum skulle selge deler av samlingen som en del av en økonomisk redningspakke.

Faktisk tror jeg det ville styrket samlingene våre om vi reduserte dem med ti prosent.

Karin Hindsmo

Historisk sett har museumssamlingene dessuten vært i kontinuerlig forandring. For eksempel satt vi nylig på KODE og studerte bilder fra åpningen av det tidligere Vestlandske Kunstindustrimuseum i 1897, med en sirlig presentasjon bondekunst. Knapt et eneste verk på disse bildene er i dag i samlingen vår. Bondekunsten ble gjennom en overenskomst i 1925 overført til det som i dag er Universitetsmuseet i Bergen, nettopp for å styrke deres samling innenfor sjangeren. I retur fikk kunstindustrimuseet en rekke fajanse, porselen og stentøysobjekter som utfylte samlingen her.

Selv om samtalen er i gang om avhending og reduksjon, er det vanskelig å la handling følge ord. Hva skal formidles til publikum, hva skal fylle magasinene, hva skal sikres for fremtiden? Kan vi helt ukritisk tillate oss å oppbevare gjenstander i flere hundre år med de utfordringer som i fremtiden vil møte oss når det gjelder energiforbruk, bærekraft og økonomi?

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og Facebook

Vi må velge

Derfor er mitt svar klart, selv om jeg går et godt stykke utenfor komfortsonen når jeg sier det: Ja, museene har verk som ikke hører hjemme i samlingene. Vi må kvitte oss med deler av museumssamlingene. Faktisk tror jeg det ville styrket samlingene våre om vi reduserte dem med ti prosent.

Det betyr ikke at vi kan eller skal tømme magasinene i morgen, men vi må begynne å tenke på fremtiden og ta konkrete valg. Dette er et nasjonalt anliggende, og noe vår nye kulturminister burde interessere seg for. Og vi behøver ikke påminnelser fra aksjonister som demonstrerer i gatene om at ikke alt i samlingene våre er gull. Innerst inne vet vi jo selv at ikke museene kan gjemme på alt til all evighet.