Dagdrømmingen som forsvant

Da jeg fikk barn for noen år siden, var jeg ikke helt sikker på hva jeg tenkte om skjermbruk og barn. Men så oppdaget jeg noe overraskende.

Én ting er alt vi ikke vet om hvordan smarttelefoner påvirker den unge hjernen, noe som betyr at vi ikke helt overskuer hva vi gjør når vi gir barn ubegrenset tilgang på skjerm. Noe annet er alt vi vet.

Og det er etter hvert ganske mye.

Medieprofessor Elisabeth Staksrud sto nylig på Debatten på NRK og fortalte norske foreldre at barna deres blir lykkeligere jo mer de er på skjerm. Det er fullstendig feil. Den hjerneforskningen jeg har lest, har tydeligvis ikke medieforskeren sett.

Da jeg jobbet med en bok om kreativitet, oppdaget jeg at det de siste 20 årene er forsket mye på det vi vanligvis kaller dødtid. Og det viser seg at det er mye viktigere enn vi tror å ikke hele tiden være engasjert i det som skjer rundt oss, i den ytre verden.

Det å gå i egne tanker og tankevandre fritt – dagdrømme, altså – på en ikke målrettet måte, er helt sentralt for hukommelse og dyp læring, både for voksne og barn.

Hjernen er kroppens mest kostbare organ – cirka en femtedel av alle kalorier vi får i oss drifter hjernen. Det betyr at alt i hjernen har stor evolusjær betydning: Som art har vi ikke dagdrømt for moro skyld, den gang da det å skaffe mat var en stor jobb. Vi trenger å dagdrømme for å få gode ideer.

Dagdrømmer-nettverket i hjernen har nemlig med kreativitet og aha-øyeblikk å gjøre – rett og slett det som er menneskets store styrke og glede. Det har også med å finne seg selv og sin plass i verden å gjøre.

Og i dette nettverket i hjernen, som bare kalles DMN (Default Mode Network) lager vi fremtidsvisjoner, noe som gir håp og retning i livet – det er nesten som et slags antidepressiva.

Det er når vi går rundt i våre egne tanker at vi blir kjent med oss selv og skjønner vår plass i verden. For barn og unge er dagdrømming av stor verdi; de skal jo lære veldig mye, og finne ut av seg selv og verden, få rare ideer og prøve dem ut.

Noen forskere mener at barn skal være 80 prosent av sin våkne tid innom dette dagdrømmer-nettverket i hjernen. Men er man hele tiden engasjert i oppgaver og problemløsing på skjerm, eller av resultatorientert skolearbeid og fritidsaktiviteter, får man ikke denne gode alenetiden i sitt eget hode, hvor det er plass til tull og nonsens.

Og dette tilsynelatende tullet, det blir vi lykkelige av: Forskningen tyder på at det å bli frarøvet god alenetid i eget hode har med depresjon og psykisk uhelse å gjøre.

Så når vi snakker om skjerm, må vi snakke om hva barna ikke gjør. En skjerm vil altså aldri kunne dekke et barns behov for å bare surre rundt og kjede seg, og finne ut av verden og seg selv i sitt eget «indre rom».

I tillegg går de glipp av mye av den fysiske leken om de sitter stille med en skjerm, og den er en stor del av barns læring. Å få for lite fysisk nærhet og kos i barneårene henger i tillegg sammen med økte aggresjonsnivåer, dårlig følelsesregulering, stress, og en sterk følelse av en ren, fysisk ensomhet, viser forskninga på berøring.

Det er en stor oppgave å hjelpe et barn å finne sin plass her i verden og få god selvfølelse. Og et barn som befinner seg 45 timer eller mer på skjerm i uka, vil ikke oppleve like mye av fysisk lek og nærhet og surr og tull og kjedsomhet som et barn som har begrenset skjermbruk.

Det sier seg selv.

Da jeg senere jobbet med en bok om ensomhet, ble jeg oppmerksom på hvordan for mye skjerm kan være en dør inn til ensomheten. Nivåene av ensomhet, angst og depresjon har gått opp blant barn og unge, og har gjort det jevnt og trutt siden smarttelefonen ble allemannseie på begynnelsen av 2010-tallet.

En ny, stor metastudie gjennomført ved Universitetet i Ontario, satt sammen av 36 forskjellige studier på 16-25-åringer, viser en klar sammenheng mellom bruk av sosiale medier, søvnproblemer, angst, depresjon og psykisk uhelse.

Studier som fulgte ungdommer over tid, viste tydelig hvordan det å bruke sosiale medier mye, økte risikoen for dårlig psykisk helse og dårlig søvn.

De siste ti årene har søvnmangelen blant norske ungdommer økt kraftig. Nå sover 85 prosent av ungdommene for lite, og skjermen har sin store del av skylda. Søvnmangel er blant annet en sterk driver inn i depresjon. Nok søvn er også avgjørende for læring og for hukommelsen.

Det er også mye som tyder på at det å sveipe kontinuerlig på skjerm ødelegger konsentrasjonen vår, noe forfatteren Johann Hari dokumenterer i boka «Stjålet fokus», og som forskere som Espen Ytreberg roper varsku om: Dagens norske studenter mangler evnen til å lese bøker, og gå i dybden.

I tillegg viser en rapport om barn og unge mellom ni og 17 år mange uhyggelige tendenser i hva ungdom ser på skjermene sine. Rapporten er blant annet forfattet av selvsamme medieprofessor Staksrud:

Over halvparten av jentene i 14-årsalderen har sett såkalt «thinspiration», nettinnhold om å bli så tynn som mulig. Samtidig rapporteres det om en dramatisk økning i spiseforstyrrelser blant ungdom. Inntil vi vet sammenhengene, bør vi begrense, ikke oppmuntre til ubegrenset skjermbruk.

Skjerm må reguleres. Det er fint i små mengder, men gjennomsnittsungdom som tilbringer en gjennomsnittlig arbeidsuke på skjerm hver uke, er ikke på skjerm på en sunn måte.

For skjerm er som andre rusmidler: Det må nytes med måte. Forskning viser riktignok at å være helt avkoblet sosiale medier vil være en driver inn i ensomhet og angst, fordi man går glipp av alle møtepunktene de andre har på nett. Det finnes gode nettbaserte løsninger som hjelper barn på autismespekteret eller som sliter med dysleksi.

Det er mye bra med skjerm!

Men samtidig viser forskninga at du ikke skal være mye pålogget før det skaper en følelse av å være fortapt. En stor studie fra Italia viste at det å gå inn på sosiale medier med bare en vag følelse av ensomhet, gjorde at man kom ut igjen fra økta med en mye sterkere følelse av å være alene i verden.

Selv har jeg lært meg å stålsette meg. Datteren min på åtte kan mase og gråte om skjerm, mens hun rasende roper «urettferdig!». Jeg forholder meg rolig, for jeg vet hva som kommer.

Etter tre-fire minutters ubehag blir det nemlig helt stille. Neste gang jeg ser inn på rommet hennes, sitter hun og tegner en stor, fargerik tegning av et fantasidyr. Barn trenger av og til at vi bare lar dem være helt stille og ustimulerte, så de kan være kreative i fred.

Når ikke alle tomrom i livene deres er fylt, blir det plass til helt utrolige ting.

-------------

Professor Elisabeth Staksrud har denne kommentaren til kronikken:

Hilde Østbys påstand «Medieprofessor Elisabeth Staksrud sto nylig på Debatten på NRK og fortalte norske foreldre at barna deres blir lykkeligere jo mer de er på skjerm.» medfører ikke riktighet.

Det jeg sa i denne delen av programmet var følgende : «Vi har gjort store studier i mange mange år som viser at skjermtid i seg selv er ikke nødvendigvis skadelig eller problematisk. Det er ikke det som avgjør -mer skjermtid eller mindre skjermtid- som avgjør hvorvidt barn og unge har det bra. Det er andre faktorer som påvirker. For eksempel ser vi at hjemmemiljøet påvirker mere. Mye mere. Vi ser at skolemiljøet, ikke minst, påvirker hvordan barn og unge har det der de lever. Altså, faktorene rundt, og den beskyttelsen vi har der, det gir mer.

Vi ser også at for norske barn, som bruker mest tid i Europa, de er også de som har det best, og nå må man ikke misforstå, men dess mer tid de sier de bruker på skjerm, dess bedre opplever de at de har det. (….) Og så har vi gode forklaringsmodeller på det».

Jeg sier videre at «Det vi ser er at det er ikke hvor lang tid man bruker, men hva man faktisk gjør, og hvilket innhold, som er viktig»

Dette er en henvisning til funn fra det tverrfaglige internasjonale prosjektet EU Kids Online, samt analysen av funn fra 2018 undersøkelsen med et representativt utvalg av norske barn i alderen 9-17 år slik disse er publisert i forskningsartikkelen; Milosevic, T., Bhroin, N. N., Ólafsson, K., Staksrud, E., & Wachs, S. (2022). Time spent online and children’s self-reported life satisfaction in Norway: The socio-ecological perspective. New Media & Society, 0(0). https://doi.org/10.1177/14614448221082651

Det er viktig å presisere at i denne artikkelen undersøkes ikke barns lykke, men deres opplevde velferd. Funnene viser en positiv korrelasjon mellom selvrapportert opplevd velferd og tid brukt på skjerm. Det henvises til studien for ytterligere informasjon om hva som er undersøkt, på hvilken måte, samt analysens styrke og begrensninger.

Red.anm: Elisabeth Staksruds kommentar ble lagt til den 24.2 , etter at den opprinnelige kronikken var publisert.