Jeg jobber som lærer på Mortensrud barneskole i Oslo.
Hver dag møter vi sårbare barn og familier med utfordringer, som vi ønsker å hjelpe. Men vi strekker ikke alltid til, selv om skolen både har en høyt kvalifisert og dedikert lærerstab og ledelse. Økonomien til skolen er for dårlig, og hjelpeinstansene vi sårt trenger, oppleves ofte som langt unna oss.
Bydelen har store levekårsutfordringer og mange har lav utdanning og lav inntekt. I enkelte områder er barnefattigdommen på over 35 prosent.
Ulikhetenes by
På Mortensrud skole er 92 prosent av elevene minoritetsspråklige. To kilometer unna ligger Munkerud skole, og her er andelen minoritetsspråklige rundt seks prosent.
Elever som ikke kan nok norsk har rett til særskilt språkopplæring. På Mortensrud har 57 prosent et slikt vedtak. På noen av Oslos vestkantskoler er tallet to prosent. Likevel mottar barneskolene den samme summen per elev gjennom stykkprisfinansieringen.
Selv om det finnes noen ekstra tilskudd til skoler med et utsatt elevgrunnlag og til særskilt språkopplæring, er ikke midlene i nærheten av å veie opp for behovene skolene har.
Kan vi snakke om en fellesskole når de økonomiske betingelsene ikke tar hensyn til de enorme forskjellene i elevgrunnlaget og dermed elevenes behov?
De fattigste får minst
Fritt skolevalg og ustabile boforhold har skapt et stort gjennomtrekk på skolen vår. I enkelte klasser har så mange som halvparten av elevene som begynte i 1. klasse, sluttet før barneskolen er over.
Dette går ikke bare ut over skolemiljøet. Stykkprisfinansieringen bidrar i tillegg til en svært uforutsigbar skoleøkonomi. Det er fordi skolen mottar penger per elev, og ikke per klasse. Skolen tappes derfor for økonomiske ressurser for hvert barn som ikke begynner på skolen på grunn av fritt skolevalg, eller som slutter underveis.
Vi har flere elever med vanskelige liv, og mange strever med å følge en normal undervisning fordi de kan for lite norsk.
Derfor har skolen prioritert å ha flere klasser per trinn med færre elever.
En forsvarlig lærertetthet er helt avgjørende for at elevene skal få et optimalt læringsmiljø og en undervisning av høy kvalitet.
Store overoppfylte klasser ville vært katastrofalt for elevenes opplæring. Men siden skolen mottar penger per elev og ikke per klasse, blir denne nødvendige prioriteringen svært kostbar. Det betyr at det blir minimalt igjen med midler til andre tiltak.
Stykkprisfinansiering og fritt skolevalg fører til økt segregering og økte forskjeller mellom barne- og ungdomsskolene.
I sin ytterste konsekvens fører ordningen til at de fattigste barna ender opp med de fattigste skolene, og dermed får et dårligere opplæringstilbud.
På denne måten gis barna også ulik verdi: De ressurssterke og flinke blir attraktive elever fordi de er billige og lønnsomme, mens barn som trenger ekstra hjelp og støtte blir lite attraktive fordi de betraktes som dyre utgiftsposter.
Dette er også et av de mest oppsiktsvekkende funnene i Oslo-skolen: Det foregår en skjult seleksjon av elever.
På enkelte skoler vurderer man elevene før de får plass, uavhengig av om skolene er fulle eller ikke. Dette kommer frem i en forskningsartikkel fra NTNU. Da blir «fritt» skolevalg forbeholdt de ressurssterke elevene som kan heve skolens resultater og styrke skolens posisjon i skolemarkedet.
Konkurranseskolen
Foreldrenes utdanningsnivå og inntekter har stor betydning for barns skoleprestasjoner. Barn påvirkes også av nabolaget de vokser opp i.
Men når skoler får dårlige testresultater, er den vanlige forklaringen at det er kvaliteten på lærernes og skoleledelsens arbeid som ikke er god nok. At skolen ikke evner å hente ut elevenes læringspotensial.
Dette er også konkurranseskolens feilslutning: Den naive troen på at det er gode resultater på standardiserte tester som utligner sosiale forskjeller.
I dag føres det en politikk som opprettholder og forsterker sosial ulikhet.
Samtidig legger politikerne ansvaret for å utjevne forskjellene på den enkelte skole, rektor og lærer.
Fellesskolen kan aldri bygges på dette grunnlaget. Skolene greier ikke å kompensere for barns familiebakgrunn og levevilkår alene.
Utfordringene må løses av brede politiske tiltak. I tillegg må skolene få en forsvarlig og forutsigbar økonomi, og skoler i utsatte områder må få midler nok til å møte elevenes behov.
På tide å bli ansvarlige politikere
Jeg tenker: At dere politikere tør!
At dere tør å la fellesskolens viktige inkluderingsprosjekt falle. Er det ikke på tide å ta ansvar? Politikere kan ikke lenger tillate at segregering og ulikhet vokser seg enda større.
Konsekvensene av markedsrettingen i skolen er fatale: Når fellesskolens brede samfunnsmandat vurderes etter elevenes resultater på enkle standardiserte tester, blir ikke formålsparagrafen lenger kompasset i skolen.
Når vi overlater skolenes økonomi til markedskreftene – og ikke tar hensyn til elevenes reelle behov, skaper vi vinnerskoler og taperskoler. Da har vi ikke lenger en fellesskole.
Da har vi en ekskluderende konkurranseskole med trangt «måløye». Det rammer de sårbare barna – de som vi skulle hjulpet mest.
En lengre versjon av denne teksten ble først publisert i tidsskriftet Samtiden.
