CV-demokratiet

Det kan være gode grunner til ikke å avgi stemme i valget. Eller til å stemme. Men valget har ingenting på de unges CV å gjøre.

Kø foran valglokalet på Bygdøy skole i Oslo.

Om unge vil avgi stemme eller ikke, er deres eget frie valg. Kritisk tenkning, samarbeid og fellesskap er viktigere enn å bygge CV-en, hevder kronikkforfatteren.

Foto: Johansen, Erik / NTB scanpix

Kronikkvignett Ytring

NRK kunne 19. juni fortelle at det å avgi stemme ved valg skal registreres og komme på de unges CV. Ifølge elevene på Bjerke videregående skole har ingen protestert mot forslaget deres om å få attest på valgdeltagelse, som kan legges ved CV-en. Leder i Oslo Ap, Jan Bøhler, har igjen vist sin tilpasningsdyktighet, hengt seg på ideen og bedt kommunalminister Jan Tore Sanner vurdere om forslaget kan realiseres allerede ved høstens kommunevalg.

Det er derfor på tide med noen motforestillinger.

Frustrerende for politikerne

At parlamentarikere som Bøhler er betenkt over at mange, ikke minst unge, ikke bryr seg om «politikk og sånn», og ikke følger med på det Bøhler og hans kolleger holder på med, overrasker ikke. Det må være temmelig irriterende å vie sitt liv til det parlamentariske demokratiet og så oppleve at folk gir blaffen, kanskje ikke engang tror på det.

Det må være temmelig irriterende å vie sitt liv til det parlamentariske demokratiet og så oppleve at folk gir blaffen.

Arnulf Kolstad

Men er løsningen å få de uinteresserte, og de som er motstandere av å stemme, til å gå til valgurnene ved å lokke med at du vil stå sterkere på arbeidsmarkedet når du får valgdeltagelsen på CV-en? Kanskje vil man også etter hvert registrere hvilke parti man stemmer på, eller i hvert fall antyde det på en CV. Så slipper man mistanke for å ikke ha klokkertro på det parlamentariske system og lykken ved å ha stortingsvalg hvert fjerde år.

CV-hysteri

Da jeg studerte på NTH for 50 år siden visste jeg ikke hva en CV var. Nå snakker studentene (og universitetsledelsen) knapt om noe annet enn å «gjøre karriere», «få det på CV-en», og tilfredsstille dem som har makt til å ansette folk enten det er i privat eller offentlig sektor. At denne lysten til å godta det etablerte, innordne seg kravene fra det borgerlige samfunnet, fører til mennesker som står for noe og tar egne valg, tviler jeg på.

Lydighet, konformitet, konkurranse og karriere blir fremhevet som viktigere enn opprør, kritikk, samarbeid og fellesskap.

Arnulf Kolstad

Når denne tanken om CV og karriere skal starte på videregående skole vil det gå som på universitetene. Der ser mange studenter nå på kunnskap som et instrument til å få en godt betalt jobb etterpå, ikke noe som har verdi i seg sjøl. Det samme gjelder andre aktiviteter man velger. Man studerer og gjør det som «lønner seg» på CV-en.

Ubarmhjertig kritikk

Samfunnet trenger imidlertid mer enn noen gang kritiske intellektuelle som gjør det som blant annet Marx oppfordret til; rette "en ubarmhjertig kritikk av alt bestående, ubarmhjertig i den forstand at kritikken ikke vil vike tilbake hverken for sine egne konklusjoner eller for konflikter med dem som sitter med makten".

Jan Bøhler på Arbeiderpartiets landsmøte 2012

Positiv til forslaget: Leder i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler

Foto: Karlsen, Anette / NTB scanpix

På dette området svikter universitetene, universitetsansatte og studentene mer og mer; lydighet, konformitet, konkurranse og karriere blir fremhevet som viktigere enn opprør, kritikk, samarbeid og fellesskap.

LES OGSÅ: Høyere valgdeltakelse blant ungdom

Velge å la være

Det kan være mange gode grunner til ikke å stemme ved parlamentariske valg. De som har et godt begrunnet standpunkt om ikke å støtte denne formen for demokrati, bør ikke straffes for det eller oppfattes som suspekte av hverken yrkespolitikere eller bedriftseiere. Vi trenger flere som stiller spørsmål ved om vi her i Vesten har funnet fram til den endelige løsning for folkestyret med politiske partier og valg hvert fjerde år.

Dette parlamentariske systemet har landene i vest med USA, England og Norge i spissen forsøkt å eksportere til resten av verden, med vold og makt, som om det var et ubetinget og udiskutabelt gode. Det gjelder i Irak, Afghanistan og Libya, noen av landene som Vesten har kriget med for å innføre vår form for demokrati, med katastrofale resultater. Irak har brutt fullstendig sammen. I Afghanistan er motsetningene, konfliktene, volden og terroren minst like store som før til tross for årelang bombing, og Libya er først tilbake til lovløsheten før Gaddafi.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Stemte på «feil» parti

På Gaza var alle observatører enige om at valget foregikk etter alle kunstens regler, men at palestinerne hadde stemt på «feil» parti: Hamas. Resultatet kunne derfor ikke godtas av demokratiene i Vesten.

Vi trenger flere som stiller spørsmål ved om vi her i Vesten har funnet fram til den endelige løsning for folkestyret.

Arnulf Kolstad

Heller ikke i de nord-afrikanske landene som opplevde den arabiske våren har parlamentarisk demokrati vært noen suksess. Vinneren av valget i Egypt i 2012, Mohamed Morsi, ble avsatt ved militærkupp og nylig dømt til døden. Hvis man skal lære noe av forsøkene på å innføre parlamentarisk demokrati i disse landene, må det være at motsetningene øker som følge av at en bevegelse med så vidt over 50 prosent av stemmene får eneveldig regjeringsmakt og kan undertrykke andre i demokratiets navn.

Stemmekveg

De som mener stemmegivning er så viktig for folkestyret i vår del av verden kan jo også reflektere over at man i USA må være mangemilliardær, eller i det minste å holde seg inne med milliardærene, for overhodet å kunne være kandidat til den viktigste og mest maktfulle politiske posisjonen. Den som velges til president, av mindre enn 25 prosent av den stemmeberettigede befolkningen, har nærmest uinnskrenket makt til å fastholde folk i dyp fattigdom i verdens rikeste land. Han eller hun kan bevare analfabetismen i landet med de beste universitetene, og gå til krig mot andre lands folk såfremt presidenten misliker styreform og praktisering av menneskerettighetene.

Alt dette i strid med interessene til flertallet i sitt eget land. Får vi håpe. Er det et slikt folkestyre, med stemmekveg, vi egentlig ønsker å fortsette med?

Kanskje skulle elevene og studentene gjøre mer enn å stemme ved valg, nemlig forbedre demokratiet og det politiske systemet, samt interessere seg mindre for sin egen CV og karriere og mer for fellesskapet.