Kronikk

Bybarna som ikke får som fortjent

Stadig flere norske barn vokser opp i fattigdom. Og de har få talspersoner.

Sola skinner på Tveita i Oslo

Flere byområder gir ikke barn og unge drahjelp til å lykkes i livet, og utviklingen går i feil retning, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra Oslo.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

De utsatte områdene i norske byer har lenge sakket akterut. Mens velstanden øker andre steder, henger de ikke med. Og koronaen har forsterket forskjellene.

Likevel er talspersonene få og demonstrasjonene fraværende.

Mest bekymringsfullt er det at stadig flere barn vokser opp i fattigdom, og at disse barna bor mer geografisk konsentrert.

Det haster å få på plass en permanent krisepakke for å redusere ulikhetsgapet.

Hvor du vokser opp, skal ikke påvirke livssjansene dine.

De glemte områdene

By- og levekårsutvalget, som nylig overleverte sin rapport til regjeringen, gir tydelige råd om å ta det økende gapet i levekår mellom fattige byområder og resten av landet på alvor.

De langvarige konsekvensene av slike forsømte og glemte byområder kan bli det som kalles «the revenge of places that don't matter». Hevnen fra stedene uten betydning.

Når stedet du bor og menneskene som bor der verken opplever å bli hørt eller prioritert av myndighetene, kan det utvikle seg en motstand som kommer til uttrykk som avmakt, tilbaketrekning og mistillit.

Selv om misnøyen kan være berettiget, kan den like fullt bidra til splittelse i samfunnet.

Antallet byområder hvor mer enn 40 prosent av barna bor i fattige familier, er tredoblet.

Økende og mer konsentrert fattigdom

Fattige og rike og majoritets- og minoritetsbefolkningen bor mer adskilt enn før. Denne adskillelsen, som på fagspråket omtales som sosioøkonomisk og etnisk segregasjon, har vært økende det siste tiåret.

Sammenlignet med mange europeiske land er likevel kløftene mellom byområder i Norge moderat. Det er faktisk en nedgang i antall områder hvor en høy andel står utenfor arbeid og utdanning.

Men: Det finnes et titalls byområder i 5-6 byer med store og sammensatte utfordringer, og der går utviklingen i feil retning.

Selv om de fleste områdene er i Oslo, er det også bydeler med høy andel barn som vokser opp i fattigdom både i Kristiansand, Bergen, Trondheim og Fredrikstad.

I den mest utsatte bydelen i Fredrikstad lever 46 prosent av barna i fattige familier.

Redusert livskvalitet

Dette må vi våge å snakke om, samtidig som vi vokter oss for en retorikk i det offentlige ordskiftet som ytterligere stigmatiserer nabolag som fra før sliter med omdømmet.

De har både rike menneskelige ressurser og trivsel. Men de har også en rekke problemer.

Mulighetene begrenses fordi fattigdom, trangboddhet og andre utfordringer knyttet til helse, lav utdanning, manglende tilknytning til arbeidslivet og lav integrering, gjensidig forsterker hverandre.

Resultatet blir en «samfunnsfloke» der ulike problemer er tett sammenvevde. I sum reduserer de livskvaliteten.

Det haster å få på plass en permanent krisepakke.

Mens andelen barn i lavinntektsfamilier i de mest velstående bydelene faller, er antallet byområder hvor mer enn 40 prosent av barna bor i fattige familier, tredoblet det siste tiåret.

Én konsekvens er at barn og foreldre fra familier med henholdsvis høy og lav utdanning og med ulik tykkelse på lommeboka, i mindre grad enn før møtes på skoler, barnehager og fritidsaktiviteter.

Mange studier viser at tillit, samhold, solidaritet og oppslutning om samfunnsmodellen, påvirkes negativt av at ulike grupper bor og lever adskilte liv.

Negativ spiral

Å bygge fellesskap på tross av forskjellighet og uenighet er kanskje den største, og samtidig den mest underkommuniserte, utfordringen i samfunnet.

Hvordan får vi det til hvis vi ikke omgås?

Økt segregering slår beina under det kanskje mest grunnleggende og ambisiøse av alle sosialdemokratiske prinsipper: Hvor du vokser opp, skal ikke påvirke livssjansene dine.

Dessverre gjør det akkurat det.

Å vokse opp i levekårsutsatte byområder betyr at mange barn og unge ikke får drahjelp fra oppvekststedet for å lykkes i livet.

Tvert imot får mange et dårligere barnehage-, skole- og fritidstilbud, og et sosialt klima og nettverk som i liten grad gir barn og unge en ballast de drar nytte av videre i livet.

I den mest utsatte bydelen i Fredrikstad lever 46 prosent av barna i fattige familier.

Byområder med store og sammensatte levekårsutfordringer er ikke populære boområder, spesielt ikke blant barnefamilier.

Mange av dem som kan flytter ut, mens andre unngår å flytte inn.

Slik forsterkes en negativ spiral som utarmer mange lokalmiljøer. Vårt viktigste innspill er at denne utviklingen må bremses, først og fremst ved å bedre levekårene for beboerne. Dernest ved å gjøre utsatte byområder attraktive for flere grupper.

Mind the gap

Det trengs en helhetlig og langsiktig satsing som får familier ut av fattigdom og dårlige boforhold. Samtidig må man styrke barnehager og skoler.

Det må legges til rette for et mangfoldig fritidstilbud som bygger nettverk og deltakelsesarenaer for barn, ungdom og voksne – samtidig.

Å kvalifisere de som i dag står utenfor til utdanning og yrkesdeltakelse, er et kjernepunkt i en slik helhetlig satsing.

Dette forutsetter innsats på tvers av sektorer, der både kompetanse, politisk vilje og bevilgninger drar i samme retning. Da må man tenke nytt i forvaltningen – og særlig på ledelsesnivå.

Det er helt avgjørende å styrke samarbeidet mellom ulike profesjoner og tjenester i disse nabolagene.

På Londons T-bane blir vi advart mot avstanden mellom tog og perrong: «Please mind the gap!» Dette er vårt tydeligste budskap til myndighetene:

Vær oppmerksom på avstanden mellom de som sitter komfortabelt på toget og suser videre, og de som står igjen på perrongen.

Jo flere de blir og jo lengre de blir stående der, desto større og mer alvorlig blir konsekvensene både for dem selv og det norske samfunnet. Mind the gap.

Kronikkforfatterne er medlemmer i By- og levekårsutvalget, som nylig leverte sin rapport «Levekår i byer. Gode lokalsamfunn for alle» til regjeringen.