Brexit blir en tøff affære

Den britiske statsministeren har slått fast at Brexit betyr hard Brexit. Men har hun egentlig noe valg?

Theresa May

Storbritannias statsminister Theresa May har måttet akseptere at det ikke er mulig å få adgang til det indre marked uten å godta arbeidsinnvandring. Bildet er fra en pressekonferanse i Ankara i januar.

Foto: UMIT BEKTAS / Reuters
Erik Oddvar Eriksen byline
Professor og senterleder ved ARENA Senter for europaforskning
Kronikkvignett Ytring

Theresa May har fått den vanskeligste oppgaven noen britisk statsminister har hatt siden 2. verdenskrig, når Storbritannia nå skal ut av EU. Her til lands har en lagt merke til hennes harde, nasjonalistiske språk og hennes avvising av mulige mellomløsninger i form av en «myk Brexit». Den britiske statsministerens linje i forhandlingene oppfattes å være hard og kontant. Men hadde hun noe valg, og har hun egentlig noen plan?

Brexit betyr Brexit og vi skal gjøre landet stort igjen utenfor EU, har vært mantraet. Samtidig har May vært ute etter å få tilgang til det indre marked.

Brexit betyr Brexit og vi skal gjøre landet stort igjen utenfor EU, har vært mantraet.

Etter å ha sondert terrenget på kontinentet, har det blitt klart at det ikke kan være noe Rosinenpickerei, som tyskerne sier. Britene kan ikke plukke fra EU-menyen som de vil. Om de skal få adgang til det indre marked, må de godta den frie bevegelighet av personer, kapital, arbeid og tjenester. Dette innebærer blant annet arbeidsinnvandring fra andre EU-land.

Denne holdningen som Merkel og EU-lederne står for, er ikke uttrykk for vond vilje, men for EUs natur og det indre markedets logikk.

Mer enn en frihandelsavtale

Det indre markedet er en ambisiøs type handelssamarbeid og må ikke forveksles med et frihandelsområde. I et frihandelsområde er det ikke kvoter, toll eller skatt på varer fra ett land til et annet, men det er fortsatt reglene i det landet varen blir solgt i som gjelder.

Det indre markedet stikker dypere. Landsspesifikke standarder – for eksempel regler for kvalitet og produktsikkerhet – erstattes av europeiske standarder. Felles standarder må til for å avskaffe alle hindre for handels- og priskonkurranse. Det skal skapes en lik konkurransesituasjon for alle – «a level playing field».

Britene kan ikke plukke fra EU-menyen som de vil.

Dette har enorme effektivitetsgevinster. Hvis produktstandarder skulle følge hvert enkelt lands retningslinjer, ville markedet vært lite. Jens Ulltveit Moe ville kunne selge norskbygde redningsbåter bare til Norge. Det europeiske regelverket har skapt verdens største marked med nærmere 500 millioner innbyggere.

Et velfungerende marked krever uniforme regler, standarder og normer. Paradokset er at for å kunne liberalisere, må en regulere. Derfor møter britiske forretningsfolk massivt opp i Whitehall for å advare mot å skrote EUs regler. Enhver kapitalist ser jo fordelen av et felles regelverk. Allerede Max Weber understreket kapitalismens behov for forutsigbarhet.

«Myk Brexit» var aldri et alternativ

I et slikt system er det vanskelig å tenke seg «litt adgang» til EU. Unionen vil ikke kunne gi Storbritannia en bedre avtale utenfor EU enn land innenfor. Det ville undergrave lojaliteten til det felles regelverket. På sett og vis er det indre marked et solidaritetsarrangement hvor prinsippet om «en for alle og alle for en» gjelder. Å gi utenforland adgang til markedet uten å overholde de forpliktelsene andre har, blir derfor vanskelig. Det kunne føre til at andre fulgte Storbritannias eksempel. Det er derfor ikke snakk om å straffe britene, men om å sikre betingelsene for det indre marked.

Vi kan legge til at å få adgang til det indre marked uten å være medlem raskt ville føre landet inn i Norges situasjon. Og som kjent er denne muligheten kontant avvist av britene. Å være underlagt EU-lover går mot hele grunnlaget for Brexit. Det som er den ytterste skrekk for britene, er en glatt selvfølge her til lands.

Det europeiske regelverket har skapt verdens største marked med nærmere 500 millioner innbyggere.

May har måttet akseptere at det ikke er mulig å få adgang til det indre marked uten å godta arbeidsinnvandring. Derfor hard Brexit. Hun hadde ikke noe valg – en «soft Brexit» var aldri et reelt alternativ. May har gitt etter for kravene fra EU før forhandlingene har startet.

Framtida er usikker

Der ser ikke ut til å være noen britisk plan, og framtida fortoner seg usikker. Løftet om en skikkelig industriell strategi glimrer med sitt fravær. May reiste til USA for å sondere muligheten for en handelsavtale, men britene eksporterer fem ganger mer til EU enn til USA. Og når USA går i mer proteksjonistisk retning, kan ikke britenes frihandelsstrategi lykkes. Ja, Tyskland kan tape eksport til Storbritannia etter en Brexit, men Frankfurt kan vinne på bekostning av City of London som europeisk finanssenter.

I sin tale nevnte May imidlertid at det kunne komme på tale å ta inn elementer av det indre marked, som kunne sikre for eksempel bileksport og finanstjenester. I en melding fra den britiske regjering 2.2.2017 heter det at britene kan ta inn elementer av det indre marked på spesielle områder, uten å skulle være bundet av EU felles tariffregelverk. Hvordan dette skulle gå til er uklart. Det skal bli interessant å se om noe slikt blir mulig og om hva prisen i så fall blir. Regningen for Brexit kan ende på 550 milliarder kroner (60 milliarder euro) i samlede skilsmissekostnader.

Brexit har også en pris for EU. Det lå en trussel i Mays tale. Om ikke britene får det som de vil, vil britene kunne underby EU på skatt for å tiltrekke seg investorer. Et skatteparadis på De britiske øyer er riset bak speilet. Det er ikke akkurat lystige utsikter for Europa.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter