Hopp til innhold
Kronikk

Blinde barn og sinte voksne

Mollie (4) er blind, men vil ikke bruke stokken sin fordi den irriterer voksne.

Mollie 3

Mye kunne vært lettere hvis vi husker at også barn kan ha skjulte plager, skriver kronikkforfatteren, som er mamma til Mollie.

Kjære deg, som utålmodig står bak datteren vår når hun prøver å finne veien inn i butikken: Hun lærer å orientere seg. Det må hun bruke god tid på.

Ikke bare på nye steder, men også på steder hun har vært før. Slik som du og jeg gjør ved å kaste et raskt blikk rundt oss. Hun kan ikke se at blomsterpottene står et annet sted på gulvet, eller at det har kommet en ny pall med varer.

«Man skal ikke bruke stokk», sa damen. «Den kan ødelegge ting».

Hver gang hun bruker litt ekstra tid, får hun et sukk eller en stille kommentar.

Kjære deg, som ba meg passe på så barnet mitt ikke slo rundt med «pinnen» sin. Barn burde ikke få gå rundt med sånne ting, mente du. Det er stokken hennes. Det er den hun ser med.

Den hjelper henne så hun kan kjenne hindringer før hun går rett på dem eller snubler. Hun vil ikke bruke den lenger på grunn av din kommentar.

«Hvorfor ble hun så sint, mamma? Hvorfor kaller hun stokken min for pinne?» spør Mollie. Hun er fire år.

Kjære deg, som kommer i full fart bak henne opp trappa til biblioteket en travel ettermiddag. Jeg kan forstå at du sukker tungt og sier noe ubetenksomt, men trappen er smal og krevende for et barn som ikke ser.

Og hun hører godt. «Det er ikke noe hyggelig når noen sier at jeg bruker lang tid opp trappa».

Hun trenger litt ekstra tid til å bli kjent i verden. Kan vi ikke bare la henne få den tiden?

Kjære deg, som sa at kommunen ikke burde bruke penger på «sånne som dem». Prøv å være liten og finne fram i en verden som ikke er tilrettelagt for deg. At du hver gang du bruker litt ekstra tid opp en trapp eller går borti en hylle med stokken din, får et sukk eller en stille kommentar. Jeg håper du slipper å oppleve det.

Vår datter lurer på hvorfor så mye er farlig for henne, men ikke for de andre. Vil du gi henne et svar for meg? Jeg har nemlig ikke et godt svar selv.

Kjære kommune, hvorfor må vi kjempe så hardt for at hun skal få føle seg trygg på veiene og finne frem på biblioteket?

«Hvorfor ble hun så sint, mamma? Hvorfor kaller hun stokken min for pinne?»

Og kjære deg fra kommunen som mente at vi bare kunne få tak i en støttekontakt som kan følge henne rundt. Ville du ønsket å ha en person rundt deg i alle sammenhenger? Vil du bli fratatt selvstendighet, privatliv og friheten til å mestre selv? Og tror du at man får støttekontakt til en fireåring?

Kjære medmenneske, hvordan ville du følt det om du hele tiden måtte forsvare og forklare alt du gjør, for ikke å være til bry?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet unnskylde at hun er litt i veien eller bruker lang tid: «Hun kan ikke se, skjønner du.» Og Mollie lytter. Hun kan ikke se ansiktsuttrykket ditt eller lese kroppsspråket ditt, men hun lytter.

Hun hører at du er oppgitt når du må vente fordi hun ikke kan gjøre ting i samme tempo som andre barn.

Hun trenger litt ekstra tid til å bli kjent i verden. Kan vi ikke bare la henne få den tiden? Uten alle kommentarene hun opplever nå?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet unnskylde at hun er litt i veien.

Jeg tenker på hvordan fremtiden skal bli for henne, når hun opplever det hun gjør allerede nå. Vi vet at synshemmede barn blir langt mer mobbet enn andre barn. 65 prosent av blinde og svaksynte ungdommer har blitt mobbet i oppveksten.

Kjære dere som venter tålmodig, som lar henne prøve seg fram med stokken, som heller spør og som prøver å forstå. Tusen takk! Dere gjør hverdagen veldig mye enklere for Mollie.

Til dere andre: Jeg forstår at det ofte er uvitenhet og mangel på kompetanse. Jeg forstår at man noen ganger har dårlig tid. Jeg forstår at kommunen har mange oppgaver. Jeg forstår at det er ventetid på hjelpemidler.

Som regel handler det ikke om vond vilje. Men mye kunne vært lettere hvis vi husker at også barn kan ha skjulte plager.

Vi ber bare om litt forståelse og tålmodighet. Å være annerledes i et samfunn som ikke er tilrettelagt for deg, er vanskelig nok i seg selv.

Vil dere hjelpe oss så det kan bli litt bedre?

Datteren til Nina Bergersen
Foto: Privat